Familie er ikke bare far+mor+barn

På Gaysir kan en lese en fin artikkel om en annen familiesammensetning enn den tradisjonelle (kanskje ikke så vanlig i dagens samfunn) far + mor + felles barn.
Selv om artikkelen handler om utfordringer som lesbiske par møter i forbindelse med det å få barn, så er det en fin artikkel som peker på at en familie er så mye mer enn det tradisjonelle.

Noen er veldig fokusert på å verne om den tradisjonelle familien. Disse støter en ofte på i debatter om andre familiesammensetninger enn far + mor + barn. Men hva da med alle de andre familietypene? Er ikke Pers familie med far, stemor, lillebror Petter (halvbror) like viktig som Mies familie med både biologisk far og mor? Hvorfor må det skilles mellom de ulike familiesammensetningene? Er det en standard som alle bør leve etter? Er den tradisjonelle familiesammensetningen mer verdt enn andre?

Det er ikke noe nytt at skilsmisser har ført til at en rekke barn har halvsøsken, steforeldre og to hjem. Samfunnet har endret seg. Da er det på tide at man følger etter. Det er mange barn og unge som vokser opp med besteforeldre, eller med eldre søsken, noen vokser til og med opp med adoptivforeldre. Er ikke disse familiesammensetningene like mye verdt, like viktige og like interessante å kjempe for?

Bør man ikke heller kjempe sammen for at alle barn og unge skal få mulighet til å vokse opp i en god familie? At alle barn og unge skal få en god oppvekst. Om det er sammen med biologisk mor og far, stemor og far, far, far og mor, mor og mor, far og far, eller om det er hos adoptivforeldre.

Finnes det virkelig kun en riktig mal for hva en familie er?

Homofili – kun mote?

Jeg har flere ganger støtt på kommentarer fra debattanter og fått mail fra personer som mener at homofili kun er mote. På grunn av moten skal også homofili kunne smitte, fordi det blir sett på som kult og noe alle bør prøve. Noen mener derfor at å være homofil er et valg. Men er den homofile legning et valg?

Som ung jente gikk det raskt opp for meg at jeg ikke var helt som de andre venninne mine. De hadde tanker om gutter i klassen, men aller helst om de guttene som var noen år eldre. Se så søte de er, og han der er spesielt kjekk. Slik satt vi, og pratet om alle de kjekke, flotte guttene. Vel, jeg selv hørte på. Jeg så ikke noe spesielt med disse guttene. Joda de var snille, greie og et par av dem var ganske så tøffe. Han ene hadde en flott sykkel, og han kunne trikse med den. Men jeg hadde ikke lyst til å kysse ham, slik Stine hadde så lyst til.

I barndommen var det ikke noe fokus på homofile i min omgangskrets. Jeg hadde aldri hørt om ordet «homofil», og hadde heller ikke hørt om to menn som var kjærester eller to kvinner som var kjærester. Men i den perioden var jeg selv en av dem som ble tiltrukket av personer av samme kjønn. Jeg forstod ikke helt selv hvorfor jeg hadde slike følelser, men jeg brydde meg ikke noe særlig om dem. Det viktigste i den tiden var å ha gode venner, leke masse, sykle med nabobarna, være med i håndballen på skolen og hoppe strikk sammen med alle de andre jentene i klassen. Om min tiltrekking av samme kjønn skulle være et resultat av mote, så burde det jo ha vært noe i mitt sosiale nettverk, min hverdag som påvirket meg i den retning. Det var det ikke.

Etter hvert som årene gikk ble jeg mer og mer oppmerksom på de følelsene jeg hadde. Ikke minst i forbindelse med samtaler med venninner om alle de kjekke guttene på skolen. Det var etter slike samtaler det gikk opp for meg at jeg ikke hadde slike følelser for andre gutter. I starten var ikke det noe problem. Jeg likte jo gutter, altså jeg hadde guttevenner og var sammen med dem av og til, men mest sammen med jentene. Det var alltid så mye fokus på «gutte- og jentelus» den gang. Selv var jeg ikke så fryktelig engasjert i den leken, men heiv meg med alle jentene som hylte og skrek når guttene sprang etter oss. Og etter på var jeg med jentene som sprang etter guttene som hoiet og skrek når vi kom løpende etter dem. Men så kom jeg til et punkt hvor jeg forstod at jeg nok følte det samme som jentene i venninnegjengen, bare at jeg følte det for andre jenter og ikke for guttene som det de gjorde.

I starten var det ikke noe problem. Jeg holdt det naturligvis for meg selv, fordi jeg forstod at det var noe galt, men ikke helt hva som var galt. Det var nok først etter en adjektivhistorie på skolen at jeg forstod det. Der ble adjektivene «lesbiske» og «homofile» brukt, og for første gang fikk mine følelser et navn. Noen av guttene lov da «lesbiske» og «homofile» ble lest opp. Læreren sa ikke noe særlig om det, men forklarte til oss alle at homofile og lesbiske var personer som ble forelsket i personer av sitt eget kjønn. Alle lo. Også jeg. Jeg lo nok høyest.

Ungdomsskoletiden kom fort. Og det var her det begynte å bli problematisk. Det var i hvert ikke enkelt når man som 12-13 åring fikk vite at de følelsene man hadde, betydde stygge ord som «soper, traktorlesbe, jævla homo, teppetygger, rævstaker, rævslikker, femihomse, mannedame». Uttrykkene var mange. De ble brukt i skolegården, i gymtimene og også i timene. Det var kun i timene at lærerne fortalte at slike uttrykk burde man helst ikke bruke. Men det kom aldri noen forklaring på hvorfor. Bruken av uttrykkene eksploderte gjennom ungdomsskoletiden. Det virket som om det gikk sport i hvor ofte man kunne kalle noen for «jævla homo».

I ungdomsskoletiden ble det veldig klart for meg at de følelsene jeg hadde var så fæle at gutter og jenter i klassen og på skolen brukte fæle utsagn om sånne som meg. Hva eksakt det var med meg, som gjorde at slike som meg skulle få slike beskrivelser, forstod jeg ikke. Det er klart at når man er ung og bærer på noe som man forstår er så hatet, sett ned på, så holder man det for seg selv. For min del ble det en vel bevart hemmlighet i nesten hele ungdomstiden. Tidlig i den perioden forsøkte jeg også å tenke på gutter. Jeg leste på nettet om at det gikk an å endre sin seksuelle legning som det het. Jeg leste side opp og side ned med tips og råd. Ikke fordi jeg ikke ville være den jeg var, men fordi det virket som om alle rundt meg ikke likte slike som meg. Og hvem vil vel at ens venner ikke skal like en? Venninnene mine fortalte om den ene og andre andre som var kjekk. Jeg nikket med og sa meg enig, mens jeg visste med meg selv at det ikke stemte. Joda, guttene var greie de, men det var ikke noe mer. Derimot var det andre som tiltrakk min oppmerksomhet.

Å leve med store hemmeligheter år etter år gjør at man blir ekspert på å skjule sannheten. Selv gikk det mange år før jeg klarte å åpne opp om meg. Og nei, jeg mener ikke at hvem som helst skal få vite at jeg er lesbisk. Men jeg mener at det er viktig å kunne være seg selv, spesielt i sin egen familie og vennskapskrets. Det ble etter hvert vanskelig å skjule den «lesbiske delen» av meg. Familien, venner, skolekamerater og etter hvert arbeidskollegaer begynte å stille spørsmål. «Har du kjæreste?» «Liker du han?» «Hvordan skal drømmemannen din være?» «Hvordan skal drømmebryllupet ditt være?». Helt vanlige spørsmål som i utgangspunktet ikke er så vanskelige å besvare. Men når den man er ikke føles god nok, og man ikke kan avsløre seg, så ble det en taus ungdomstid. Alle rundt meg antok at jeg var en singel heterofil ung kvinne, og noen venninner hadde alltids planer om å spleise meg med den ene eller den andre. De ville jo så gjerne at også jeg skulle få meg en kjæreste. Jeg fortsatte å leve med løgnen. Det var bedre det enn å kanskje oppleve å miste de rundt meg som jeg var så glad i.

Mange husker ungdomstiden som en glad tid, en spennende tid. Jeg husker store deler av den som en tid med frykt, angst og bekymring. Bekymring for at min legning, den jeg var, ikke var bra nok for de rundt meg. Min ungdomstid fikk heldgivs en god avslutning, da jeg endelig klarte å være ærlig med mine venner. De aller fleste støttet meg, noen hadde til og med forstått hvordan det var, at jeg «kjørte på motsatt side». Men det var greit. Og så var vi ferdig med det. Familien tok det også, etter lang tid, ganske så bra. Da kunne jeg også endelig leve livet mitt, uten å bekymre meg for om de rundt meg ville slutte å være glad i meg, kun på grunn av min legning. Men i ettertid er det vondt å tenke på at jeg gikk mange år med en vond klump i magen, fordi jeg var redd for at den jeg var skulle ødelegge gode vennskap og forholdet til min egen familie.

Nå, som voksen er det fremdeles utfordringer med det å være homofil. Man skulle tro at det ikke var det, men det er fremdeles mye uvitenhet og hat der ute. De få gangene man er ute med andre homofile, og gjerne noen som er tydelige på at de er det (jeg vet ikke helt hvorfor det er slik, men noen homofile menn og kvinner er ganske tydelige i sin stil/uttrykk på at de er homofile (skeive) ), hender det ofte at man blir møtt med trusler og tilrop. Man skulle tro at også vi skulle få lov til å hygge oss ute en sen kveld, uten at det skal føre til bråk. På grunn av slike opplevelser er jeg ikke den som er ute på byen, ikke det at jeg savner det å gå ut i seg selv, men det er synd at det blir negativt å ha en sosial tid sammen med sine nærmeste venner. Noen av mine venner og meg selv har opplevd å bli slått ned, kun på grunn av legning. Fremdeles er jeg usikker på om det er greit at mine arbeidskollegaer eller folk jeg møter via jobben eller andre steder skal få vite om min legning. Og så må jeg si, det er ikke slik at jeg presenterer meg som lesbisk. På ingen måte. Men samtaler blant mennesker har en tendens til å komme inn på personlige spørsmål, slik som familie osv. Når noen spør meg om jeg har kjæreste, er samboer eller gift (svaret er forøvrig nei på alle tre), så sier jeg nei, men når jeg da får spørsmål om drømmemannen, så svarer jeg at det er heller drømmekvinnen de må spør meg om. Men som oftest blir jeg med i samtalen og lar dem tro at jeg også er som dem, en heterofil person.

Så til dette med mote. Er homofile homofile fordi det er en motegreie? Jeg er ikke homofil fordi det er på mote. Jeg er ikke homofil fordi det finnes kjente personer som er homofile, eller fordi det finnes personer i mitt nettverk (nå som voksen, det var ingen da jeg var barn) som er homofile. Jeg er ikke homofil fordi jeg eksperimenterte med det som ungdom. Det er ikke slik at jeg har blitt smittet fordi jeg har kysset en jente på fest eller noe. Jeg var klar over min homofile legning lenge før det å kysse noen var noe jeg tenkte på.

Og nei, jeg er heller ikke homofil fordi jeg har valgt å være det. Det finnes ikke et valg for meg. Det eneste valget jeg har er om jeg skal leve som en enslig homofile kvinne, eller om jeg som flertallet av menneskerasen finner en person som jeg er glad og som er glad i meg, og som jeg vil dele livet mitt sammen med. Jeg har aldri vært i en situasjon hvor det har vært tenkt: «Skal jeg være heterofil, eller skal jeg være homofil?». Jeg tviler på at heterofile har hatt et valg om de vil være heterofile eller homofile.

Hvorfor mener noen at homofili er en motegreie? Hvorfor mener noen at homofili er et valg? Skyldes det egen usikkerhet? Skyldes det lite kunnskap om temaet? Er det fordommer som prater?

Spørsmål om homofili – kom med dem.

Har du noen spørsmål om homofili eller om meg, så er det bare å spørre. Jeg skal svare så godt jeg kan.

Lesbos.

Anonyme meninger på nettet – ikke lenger lovlig?

Så skjer det igjen. Nettaviser skrenker inn lesernes mulighet til å ytre sine meninger. Denne gangen er det den kristne avisen Dagen som vil luke ut enkelte debattanter. Nå må hver debattant registrere seg med fullt navn. Vi ser det samme flere steder, slik som på VG, enkelte saker hos NRK, Vårt Land og helt sikkert flere steder.

Hva er man redd for?

Jeg er av dem som ytrer med meg nick. Det har jeg gjort i snart 10 år. Det hender at jeg publiserer innlegg i aviser og på nettet med fullt navn, til og med også med bilde. Men på enkelte arenaer er det lettere å være mer anonym. Ikke fordi jeg ikke kan stå inne for mine meninger, men fordi vi lever i et samfunn hvor det av og til er vanskelig å få forståelse for sine meninger. Det er lettere å skrive innlegg i papiraviser med fullt navn, enn å gjøre det på nettet. Slike innlegg følger en ikke like lett. Noen kan få vanskeligheter med å få seg jobb, fordi arbeidsgiver sitter klisteret på Google og Facebook og leter etter skriverier.

Er man redd for at anonyme debattanter skal være ufordragelige? De finnes. Det finnes mange ufordragelige debattanter. Det finnes dem som ikke klarer å holde debattene på et intellektuelt nivå, og som bare kommer med usakligheter, mobber andre og også kommer med drapstrusler. Tidligere har jeg selv mottatt en rekke drapstrusler, og da stort sett fra debattanter som er registrert med nick. Men drapstrusler vil også komme fra debattanter som er registrert med fullt navn. Nylig var det en svensk dokumentar som tok opp nettopp dette, hvor drapstrusler og voldtekststrusler kom fra Facebookprofiler. Så man kan i hvert fall ikke bruke fullt navn i et forsøk på å luke ut slik oppførsel. Hva ligger så bak ønsket om fullt navn i debatter?

Kontroll

Jeg tror svaret er at man ønsker mer kontroll. Kontroll over hvem man egentlig debatterer med. Man ønsker makt. Det er klart at det vil være enkelere for aviser å kontrollere sine debattanter når de vet hvem debattantene er. Og det er enkelt for dem som ønsker det, å oppsøke debattantene, finne ut informasjon om deres familie og venner. Det kan umulig være så kjekt, men noen trives nok godt med den muligheten.

Misbruk av andres navn

Dagen vil altså at man skal registrere seg med fullt navn via Disqus. Men hvordan man være sikker på at de som ender opp med å registerer seg med fullt navn bruker sitt eget. Det er veldig enkelt for hvem som helst å kalle seg Petter Hansen eller Kari Olsen. Dagen selv kan på ingen måte kontrollere at det stemmer. Så hva er da egentlig hensikten med å presse deres engasjerte debattanter og lesere til å bruke «fullt» navn? Bilde kan selvsagt bli et krav, noe «bloggen» til Vårt Land, har diskutert som et krav. Noen av debattantene der har profilbilder av seg selv. Men i den digitale verden vi lever i, så er det ikke vanskelig for dem som vil å stjele navn og profilbilder fra andre. Og da er man like anonym som man selv ønsker å være.

Dagen dilter etter direktiver

De fleste av oss som er har et snev av interesse for internett og ytringer har fått med oss debatten rundt Datalagringsdirektivet. Nå kommer følgene av det. Et mer kontrollert samfunn. Snart er det slutt på nettet som et lite fristed. Snart må man nok sitte pålogget et webkamera for å kunne få skrive sine ytringer på nettet.

Betyr ikke anonyme meninger noe?
Anonyme meninger er like gyldige som meninger skrevet under fullt navn. Som oftest får man mer ut av anonyme meninger. Selv jeg er litt mer åpen om mine meninger anonymt enn under mitt fulle navn. Det er fordi jeg da kan tillate meg å være mer åpen om mine innerste tanker, uten at det skal slå tilbake på meg eller de rundt meg. Men dersom jeg under fullt navn hadde fortalt hvordan min familie mottok nyheten om sin lesbiske datter, så er jeg sikker på at familien kunne ha fått høre om sine reaksjoner mellom hyllene i butikken. Og det ønsker ikke jeg at mine foreldre skal oppleve. På nettet vil de fleste kunne søke opp det noen med fullt navn har skrevet. Men det er ikke alltid slik at man ønsker at det man har ytret skal nå alle.

Dagen
Dagen er en liten avis. Men likevel en avis som er ganske så provoserende og engasjerende. Selv jeg fant veien til dette lille, men intense stedet å diskutere aktuelle saker. Nå vil nok Dagen tape lesere og engasjement, når flere anonyme debattanter ikke lenger får uttrykke seg. Men om Dagen kun ønsker debattanter som føyer seg etter avisens mening, så er det helt sikkert et skritt i riktig retning.

Pågående tiggere. Er det greit?

Det å tigge har jeg i utgangspunktet ikke noe imot. Jeg forstår at mennesker som er desperate etter penger velger å gjøre noe som helt sikkert er personlig vanskelig, å sette seg på gata og tigge etter penger. De aller fleste jeg har sett som tigger har vært narkomane, spesielt i Oslo.

I de senere årene har byene her i Norge blitt nærmest invadert av utenlandske tiggere, og da spesielt sigøynere. Det er i og for seg helt greit at man tigger, men måten denne gruppen tigger på synes jeg ikke er ok. For det første er de fryktelig pågående. Flere ganger har jeg blitt møtt av sigøynere som tigger som stikker en kopp opp i ansiktet mitt mens de nærmest roper «MONEY» og «PLEASE». Dette er ubehagelig. Spesielt når man er ute alene, gjerne om kvelden, og fremmede menn kommer opp mot en på en slik måte. Når man forsøker å gi et vennlig «nei», får man som regel et surt blikk tilbake, eventuelt fortsetter de å følge etter. En annen metode som også blir benyttet er å skrike høyt etter en når en går forbi. Veiving med armer er også vanlig. Ikke mye tigging altså. Disse metodene er masing. Det er rett og slett unødvendig masing. Det gir meg en følelse av utrygghet, spesielt når man blir møtt med en ristende kopp centimetre fra ansiktet av ukjente menn. En annen kjent metode som benyttes er instrumenter. Gjerne samme «melodi» som spilles time etter time. Enkelte butikkeiere om sommeren får jo fnatt av slikt, og heldigvis har politiet flere ganger bedt disse om å flytte seg.

Dersom disse sigøynerene (og andre pågående tiggere) hadde roet seg ned, satt seg ned som det en god del andre tiggere gjør, så er det enklere å gi dem en slant. Det er ikke ofte jeg gir penger til tiggere, men av og til har jeg lyst til det. Og dersom valget står mellom en tigger som sitter rolig eller en pågående tigger, så er valget enkelt; den som tigger får noen slanter, mens den pågående som maser får ingen ting.

Noe av det verste jeg ser, er tiggere som skriker etter eldre mennesker. Det er klart at det er mange besteforeldre der ute som ønsker å hjelpe mennesker som ikke har det bra. Likevel synes jeg det er vondt å se tiggere som springer etter en bestemor med rullator og rister med koppene sine, eller som nærmest dytter en bestefar som forsøker å komme seg inn på butikken. Det handler om folkeskikk. Og det er det ikke mange av disse utenlandske tiggerne som viser.

Ut med grisen!

Arfan Bhatti er krass i sine ord om Norge og det norske samfunnet. Under den lille demonstrasjonen utenfor Stortinget fredag, uttalte Bhatti at nordmenns sikkerhet vil bli truet så lenge den norske regjering fortsetter med sin aggresjon mot det muslimske folk. Demonstrasjonen ble holdt for å vise misnøye med norske soldaters tilstedeværelse i Afghanistan.

Ut med grisen, skriver jeg. Og grisen er selvsagt Arfan Bhatti. Grisen som snøfter rundt om hvor ille det norske samfunnet er, om at PST burde bli straffet, som ikke takler fotografer, som skyter på synagogen i Oslo, som startet som ungdomskriminell og medlem i Young Guns. Denne grisen ønsker at sharialover skal komme til Norge.

Siv Jensen er tydelig i sin melding til Bhatti. Reis! Og jeg er så enig, grisen Bhatti bør flytte med det samme. Å forsøke å skremme det norske folket funker ikke.

Med et oppmøte på rundt 35 personer under fredagens demonstrasjon bør Bhatti spørre seg selv om hvordan han ønsker å få innført sharialover i Norge. Bhatti, grisen, for å få oppfylt drømmen din om å få leve i et land med sharialover bør du pakke sekken og komme deg ut av Norge! Den saken er ganske grei. Samtidig kan du tygge på samvittigheten din, om du har det da, om at du nå er med på å ødelegge for andre muslimer i Norge. Muslimer som ikke er ekstreme, muslimer som ønsker å leve side ved side av andre mennesker, til tross for deres tro.

Hva har Norge gjort mot Bhatti som gjør at han har endret seg slik den siste tiden? Har Bhatti funnet seg selv i sin reise gjennom den kriminelle verden, og tror at å anlegge svært skjegg skal gjøre han mer religiøs? Man kan jo lure på hvor tankene til denne mannen er. Men med en diagnose som dyssosial personlighetsforstyrrelse, som Berthold Grünfeld konkluderte med, kan kanskje den forklare en del av denne mannens handlinger og tanker? En syk manns handlinger og tanker, eller en gris sin hatske melding til det norske samfunnet?

Religiøse er mer egoistiske enn andre.

Religiøse folk, spesielt enkelte av dem, prater ofte om hvor snille og hjelpsomme de er. De har mye mer empati enn oss ikke-religiøse. Vi har vel alle vokst opp med en forståelse om at religiøse mennesker er så mye mer generøse enn de som ikke går ofte i kirken eller i moskeen. Kollekten er jo et kjent fenomen i kirken.

I går kom nyheten om at Israel-vennene ikke ville støtte årets TV-aksjon, fordi det var Norsk Folkehjelp som stod bak. Generøsiteten var tydeligvis selektert til enkelte grupper. Dette var dog litt overraskende for meg, som hele tiden har trodd at religiøse mennesker elsker å vise empati og nestekjærlighet for folk som har det vanskelig. Men så feil kan man altså ta.

Forskning viser at religiøse mennesker faktisk er mer egoistiske enn andre. Det stemmer det at religiøse gir mer ved innsamlinger, men det gjelder når de er situasjoner hvor deres hjelp (f.eks. pengestøtte) får dem til å se gode ut, både for dem selv og for andre. Det viser seg nemlig det at religiøse mennesker ikke har mer empati for andre enn det ikke-religiøse mennesker har. Det er altså en større sjanse for at religiøse mennesker hjelper andre, når det er en fordel for dem selv. Man kan tenke seg det at religiøse gir penger til en innsamling, fordi de da vil føle seg bra, og fordi det signaliserer til de som er rundt dem, at de er gode mennesker. Dette er egosime. Kanskje har ikke folk tenkt så mye på dette, men det er ikke utenkelig at enkelte religiøse (og andre personer) er bevisste sine handlinger, og vet hvorfor de velger å gi hundrelapp mer enn naboen. De gir kanskje ikke den ekstra hundrelappen fordi de vil, men fordi de vil komme i et bedre lys enn naboen.

Dette viser såklart at religiøse er som alle oss andre, mennesker. Men det viser også en annen ting, nemlig det at religiøse mennesker ikke har monopol på empati og nestekjærlighet. For enkelte religiøse ser til tider ut til å tro at de selv er de mest empatiske menneskene som finnes. Men så viser det seg altså, at de ikke er så empatiske likevel, kun egoistiske skapninger som alle oss andre.

Når homofile ødelegger for seg selv.

Trond Birkedal står fram som homofil. Nå angrer han på at han fikk utløp for driftene sine ved å filme unge menn på badet sitt.

Personlig er jeg ikke overrasket over at han står fram som homofil. Det som overrasker meg er at han, som tross alt er en voksen mann, ikke har gjort det tidligere. Hvordan kan det ha vært lettere å gjøre straffbare handlinger mot unge menn, enn å stå fram som homse?

Det som er så synd med slike saker, er at folk kanskje får et syn på homofile menn som «rovdyr» som jakter på unge menn. «Rovdyr» som kun tenker med det minste hodet. «Homser tenker kun på sex!». Det er en uttalselse som er ganske vanlig. Mange tror det. Mange tror at homofili kun handler om det seksuelle, om hvem man vil knulle med. Homofile som begår seksuelle overgrep er med på å fyre opp under de forestillingen. Trond Birkedals oppførsel har også vært med på å øke det negative synet på homofili. Jeg er sikker på at det er mange som nå tenker at slik er de homofile. For saker som dette vil man huske i lang tid.

Etter å ha lest utdrag fra intervjuet med Birkedal, så virker det som om han legger skylden på sin atferd på det faktum at han er homofil. Hva er det da han sier om det å være homofil? At det å være homofil er så tøft at da må man gjøre overgrep? For meg virker det slik. I tillegg virker det som om Birkedal har en oppfatning av homofile menn som feminine. Det stemmer naturligvis ikke. Som om det er knekken i håndleddet og grand prix-sangene som avgjør om man er homse eller ikke. Forklaringen blir for enkel dersom det kun er legningen som er årsaken til hans atferd. Da blir det som å si at homofili er det samme som driften for å begå overgrep/lovbrudd.

Dersom dette hadde skjedd i USA eller i land hvor homofili ikke er akseptert, så kunne jeg til en viss grad ha forstått vedkommendes atferd. Men i Norge, på denne tida, burde det vært umulig å begå slike handlinger fordi man er homofili og ikke liker det. Norge er et land hvor homofili er akeseptert, selv om det selvsagt finnes folk som ser på det som den store stygge ulven. Å være en offentlig person i Norge og homofil er da ikke noe problem. Men det er klart, miljøet man vanker i har mye å si. FrP sitt miljø er nok ikke det beste å holde seg i, dersom man er homofil. Det norske samfunnet som helhet har ingen problemer med homofile.

Når homofile ødelegger for seg selv. Det er det dette handler om. En minoritet som i mange år har kjempet for sine rettigheter og aksept. Som har jobbet knallhardt for å bli sett på som vanlige, normale mennesker. Og så skal det bare noen få mennesker til for å skitne det til. Det blir som med innvandrere. Mange av dem er gode mennesker, men det skal bare noen få jævler til, voldtektsmenn, ranere, mordere, smuglere, før man endrer synet på dem. Noen få jævler som ødelegger for alle andre.

Om man skal finne noe positivt i Birkedalsaken, så må det bli at andre i samme situasjon tenker seg om, før de gjør ting de vil andre på. Før de ødelegger for andre enn seg selv. Det er forferdelig at andre skal måtte lide for at enkelte homofile ikke klarer å «hoppe ut av skapet» eller ikke klarer å leve med legningen sin.

Vi lever i et sorteringssamfunn

Hvor ofte har vi ikke hørt politkere og andre som sier at vi ikke må komme til det punktet at vi blir et sorteringssamfunn. Her er det tydeligvis noen som ikke følger med. Vi lever jo i et sorteringssamfunn, og det har vi alltid gjort.

Mange setter likhetstrekk mellom sorteringssamfunn og retten til abort og surrogati. Motstanderne mot sorteringssamfunnet peker på det at man f.eks. ikke skal kunne velge ut hvilke barn man vil ha. Det blir sett på som negativt dersom kvinner, som får vite at de bærer på et foster som sannsynligvis har Downs, velger å ta abort. Disse kvinnene blir stemplet som personer som ønsker et sorteringssamfunn. Det å være for surrogati er også negativt. Da kan man velge ut egg og også om man vil sæd (sæddonasjon). Da sier kritikerne at man nesten sitter med lupe for å finne de personene med best egenskaper, for så å velge seg ut deres sæd og egg.

Til dere motstandere av sorteringssamfunnet; er dere altså ikke klar over at vi allerede lever i et sorteringssamfunn? Helt fra vi var små har vi blitt sosialisert inn i et sorteringssamfunn. Vi velger oss hvem vi vil være venner med. Vi har våre preferanser – vi sorterer. Når vi blir eldre velger vi hva vi liker og ikke liker. Hvem vi liker og ikke liker. Det å få barn (på den naturlige måten) er har et sterkt innslag av sortering. Først finner vi oss en egnet partner. Vi har selvsagt ulike kriterier og preferanser for hvordan partneren vår skal være, vi får ikke barn med hvem som helst. Det er vår menneskelige natur, vi sorterer. Alt fra hva vi spiser, hvem vi vil leke med, hvem vi vil sitte ved siden av på bussen, hvem vi vil bo sammen med, hvem vi vil ha barn med.

Hvorfor er det så vanskelig å tillate flere aspekter ved vårt allerede eksisterende sorteringssamfunn? Hvorfor er det enkelte som tror at de ikke deltar i sorteringssamfunnet?

Eldreomsorgen – en vanlig vakt på sykehjemmet.

Eldreomsorgen er et hett tema når det er valg. På nytt har dette komt opp i debatter og i avisene. De politiske partiene skylder på hverandre om hvem som har skylda for at det ikke fungerer slik som planlagt. Og mens politkerne krangler, lider eldre på mange sykehjem rundt om i landet.

Man skulle tro at et rikt land som det Norge er, har råd til å ta vare på våre eldre på en god og omsorgsfull måte. Dessverre viser det seg at det ikke stemmer. Selvsagt finnes det mange sykehjem som klarer å gi den omsorgen som de eldre skal ha. Dessverre er det flere sykehjem som ikke klarer å ta vare på de eldre på en god måte, og det er flere kommuner som ikke har råd eller plass til å ta seg av de eldre.

Arbeidsforholdene på sykehjem er til tider helt bak mål, og det er ikke uvanlig at man som arbeider på sykehjem føler seg underbemannet. Jeg har selv jobbet noen år på sykehjem, og vet derfor en del om hvordan det er å skulle få arbeidsdagen til å gå rundt, når man hele tiden jobber med tiden mot seg. Det er fryktelig å måtte gi slipp på de eldre som gir uttrykk for at de vil ha nærhet, omsorg, noen å prate med, ekstra tid til å sove, lengre tid til å spise og de som ønsker å bli skiftet på når de selv vil. Det er fryktelig å måtte si til en beboer på sykehjem at «jeg kan dessverre ikke prate mer med deg i dag, fordi jeg har 9 andre som også trenger noen å prate med.» Det å se de triste, gamle øynene når man ikke lenger kan dele de eldres minner med dem, det river og sliter i en. Det er grusomt at eldre skal «mishandles» på den måten som de gjør, ved at de ikke får den omsorgen som de alle fortjener.

Jeg skal ikke si at jeg vet hvordan det er på samtilige sykehjem er i Norge. Jeg kan si noe om hvordan det har vært på de sykehjemmene jeg har jobbet på.

Som regel er det hele tiden et tidspress. På morgenvakten er det et tidspress for å få alle beboerne opp av sengen, skifte på dem, ta en rask vask (som regel med litt såpevann ved hjelp av en klut), pusse tenner, gre håret, babere, få på dem klær. Noen av beboerne ønsker ikke å stå opp kl. 08.30. Da er det forferdelig å se at enkelte ansatte føler at de må ta dem opp. Trøtte, gamle folk skal selvsagt ikke tvinges til å stå opp. Men av en eller annen uforståelig grunn, så skal de opp, samme hva. Og så trilles eller støttes de inn på dagligstua, slik at de kan sitte der å glo til frokosten er på bordet. På en vanlig avdeling er man kanskje tre stykker på dagvakt, som deler på 9-10 beboere. Frokosten kommer på bordet, og de fleste får i seg mat. Likevel er det en følelse av å ha tidspress. Det skal gis medisiner, av og til er det ikke personer på avdeling som har lov til å gi medisiner, noe som tilsier at en person fra en annen avdeling må komme å gi medisiner. Det skaper selvsagt trøbbel for tidsskjemaet på den avdelingen. Frokosten varer som regel i 45 minutter. Så blir beboerne trillet/støttet ut av kjøkkenet og inn i dagligstue/ut på gangen/på rommet/eller på fellesrom for hele sykjehjemmet.

Middagen er rundt kl. 13. Før den tid skal de ansatte rydde etter frokosten, sette på bordet til middagen. Vaske klær, ordne på rommene, kanskje er det noen beboere som skal dusje, eller noen som det skal utføres prosedyrer på, feks. sårskift (liggesår er ganske vanlig). Tiden går i alle fall fryktelig fort. Og selv om man som regel er tre på vakt, så er det sjeldent at man får nyte tiden mellom frokost og middag til å prate med beboerne. Det å spille bingo, ludo, lese i bøker/aviser, eller bare la dem fortelle om ting de har opplevd, er en sjeldenhet.

Middagen blir servert. De fleste koser seg med den, og det hele går unna på 45 minutt. Etter middag er det slik at ganske mange av de eldre vil hvile, så da er det å hjelpe dem til sengs. De skal kanskje på toalettet først, noen trenger kanskje hjelp fra to ansatte. Noen sitter i stuen, andre sitter bare på rommet sitt. Før vaktskiftet skal det skrives rapport for dagen. Det skal naturligvis ryddes etter middagen, og det skal ordnes til kaffe rundt kl. 16.

Kveldvakten begynner vanligvis rundt kl. 16. Da er man to ansatte på jobb. De starter med å ordne til kaffe og noe å bite i. Tar så opp de eldre som har hvilt middag, gir dem kaffe, en vaffel eller en formkakebit. Noen av de eldre er kanskje så heldige at de i løpet av ettermiddagen/kvelden får besøk. Det er jeg alltid glad for å se, for da forsvinner den dårlige samvittigheten litt, for at selv ikke har tid til å være sosial med de eldre. Fram mot kveldsvakt går vakten med til å rydde, ordne med klær og diverse. Av og til føles det som om man har litt bedre tid på kveldsvakten enn på dagvakten, fordi det er ikke så mye aktivitet på gang. Da kan man bruke mer tid på de eldre.
Kveldsmaten blir servert kl. 18.30 ca, og da er de fleste ferdige til Dagsrevyen. Så begynner det å bli hektisk. De siste timene av vakten skal brukes til å legge 9-10 beboere. De skal helst være lagt før nattevakten kommer.

Siden man bare er to på kveldsvakt, vil det derfor brukes en del tid på legging, spesielt fordi noen beboere kreves det at man er to ansatte som deltar. Som regel får man lagt alle før nattevakten kommer kl. 22.00. Før den tid, skal det naturligvis skrives og avgis rapport. Og det slår aldri feil, det er alltid noen beboere som ikke vil legge seg før kl. 22. Og hvorfor skulle de nå ønske det? Det burde selvsagt vært slik at alle beboerne selv fikk bestemme når de ville legge seg.

Nattevakten er lang og krevende. Der jeg har jobbet er det vanlig med 1 nattevakt som har ansvar for opp mot 20 beboere. Det sier seg selv at det kan bli travle og tunge netter. Det forklarer naturligvis hvorfor beboerne må legges før nattevakten kommer, rett og slett fordi 1 ansatt ikke kan legge beboerne, samtidig som den ansatte skal kunne ha kontroll på de andre beboerne. Det triste med den tidlige leggingen av beboerne, er at de ofte bli liggende i 12 timer, noen kanskje lenger. Siden det er kun 1 nattevakt, så kan ikke den personen ta opp beboere tidlig på morgningen, selv om beboerne ikke er trøtte, de er utvilt og vil opp.

Eldreomsorgen er til tider en stor vits. Sykehjemmene i selv er greie. Rommene er i seg selv greie. Problemet er tidspresset på de ansatte. Problemet er at det ikke er nok ansatte på jobb på sykehjemmene. De eldre får ikke det de har krav på, nemlig en respektfull måte å leve på.

Dersom jeg fikk bestemme, så hadde endringene vært som følger:
– Flere ansatte på jobb.
– Bedre betaling for de ansatte – gjøre det mer attraktivt å jobbe på sykehjem.
– En annen turnus. Det er tungt å gå fra jobb kl. 22.30, for så begynne igjen 07.30. Man klarer som regel ikke å sove så mye den natten, og trøtte ansatte er ikke noe bra.
– Det må gjøres mer attraktivt for de ansatte å jobbe i helger, i ferier og helligdager.
– De eldre må selv få bestemme sin timeplan. Når de vil stå opp, hvor ofte de vil dusje, når de vil legge seg, hva de vil spise. Eldre er som regel vant med å bestemme selv, så hvorfor skal de ikke få fortsette med det?
– Flere tilbud til de eldre. Gjerne det å bare ha tid til å gå en liten tur med dem, gi dem frisk luft og nye impulser. Det er ikke så lett, når man er få ansatte på vakt.
– Mindre fokus på økonomien på en slik måte at det rammer de eldre. Jeg har f.eks. fått beskjed om å ikke skifte ofte dem, selv om de er våte, fordi bleiene koster mye for kommunen. Hvem av oss ville likt å ligge med en bleie full av urin i flere timer, slik at den er våt nok til å kunne skiftes?
-Sykehjemsplasser er også et stort problem. Og det er selvsagt klart at man trenger flere sykehjem for å kunne gi alle dem som står i kø en plass. Dessverre viser det seg at det er lite som skjer på det området.

Hvilke endringer ønsker så våre politikere? Og hvilke løgner vil de servere oss i denne valgkampen?