Endelig!

I dag kom nyheten om at Volden-tvillingene får lov til å komme til Norge. Denne saken har vært et hett tema helt siden Kari Ann Volden reiste til India for å bruke surrogatmor for selv å kunne bli mor. Problemen oppstod da hun skulle få med seg barna hjem til Norge. Dette ble en utfordring, ikke minst siden barna ikke har en biologisk tilknytning til Volden. Men nå har altså norske myndigheter vedtatt at tvillingen skal få oppholdstillatelse i Norge.

Det er klart at denne saken kommer til å skape enda mer debatt om surrogati enn den allerede har gjort. Bør surrogati bli lovlig i Norge? Er det galt å bruke surrogatmødre for å oppfylle sitt eget ønske om å få barn?

Det som er helt klart er at det bør komme en skillelig debatt om dette med surrogati, lover og regler, ikke minst mht norske menn og kvinner som benytter seg av dette tilbudet i utlandet. For det som er helt klart, er at dette ikke er siste gang at en norsk kvinne benytter seg av surrogati.

Gammelt nytt

Vårt Land har i dag en artikkel om at enkelte land ikke vil frigi barn til adopsjon til eldre, enslige og homofile. Dette er ikke en nyhet. Dette har vært kjent i mange år. Det som har skjedd de senere årene, blant annet i Norge, er at flere nå har fått muligheten til å søke om å få adoptere. Men selv om man får lov til å søke så betyr ikke det at man får adoptere.

Og det er klart at det ikke er ok for enkelte land å adoptere bort barn til homofile, enslige og single. Det skyldes naturligvis det livssynet man har i sitt hjemland, blant annet at homofili er synd og unaturlig, og at folk over 45 år er urgamle.

Det store spørsmålet vil jo være om det bør skje noen regelendringer. Bør giverland senke kravene sine, eller bør de holde på kravene sine og på den måten hindre at flest mulig barn blir adoptert? Det er vanskelig å skulle gi noen svar på dette. For det er åpenbart at det er kultur og sosialiseringen som setter en stopper for den fulle forståelsen mellom adopsjonsland og giverland.

God hates fags

Kristne leger vil ikke at lesbiske skal få barn

NRK melder i dag at Norges Kristelige Legeforening krever at leger skal ha rett til å si nei til assistert befrukting for lesbiske. Lederen sier at det beste for et barn er å ha både mor og far.

Cathrine Wilson har sjølv opplevd å bli avvist av fastlegen då ho spurte om assistert befrukting.
– Kvifor skal du det spurte den kvinnelege legen. Eg sat der med partnaren min og vart heilt paff. Eg vart uvel, det var ei riktig ubehageleg oppleving, fortel ho.
– Legen sa rett ut at barn burde vere forbeholdt forhold med ein mann og ei kvinne. Eg trudde legar skulle vere nøytrale, men i denne konsultasjonen følte eg ho såg på meg som feilvare, seier Wilson.

Dersom man har påtatt seg et yrke som lege, bør man helt klart kunne skille mellom egne personlige meninger og det å være profesjonell i jobben sin. Som lege møter man ulike mennesker, og det er klart at mange pasienter tar valg som leger ikke liker. Men en lege skal ikke drive med mobbing av pasienter av den grunn. Nå er det en lov som sier at lesbiske også har rett til å bli henvist til assistert befruktning. Da skal ikke leger være personlige og si at de tror på Gud og mener at et barn skal leve med far og mor.

Det aller beste er at leger blir registert i et system, slik at pasienter får opplyst om legen er for eller mot assistert befrukting for lesbiske. Da slipper lesbiske å møte leger som ikke orker å gjøre jobben sin, og leger slipper å møte lesbiske som ønsker seg barn.

Jeg lurer på hvordan disse legene oppfører seg dersom de har samtaler med unge mennesker, unge homofile, sier de til dem at de må slutte med syndene sine, eller holder de da kjeft og gjør jobben sin? Jeg håper at når jeg en gang går til legen og vil snakke om assistert befrukting, at legen ikke finner fram Bibelen, legger seg ned på kne og ber meg om å skifte legning. Jeg håper at jeg blir møtt med respekt og en verdig behandling.

Leger som har slike holdninger, at de mener at kan diskriminere enkelte pasientgrupper, har ikke det etiske og moralske grunnlaget til å kunne jobbe som leger. Dette begynner nærmest å minne om hvordan de svarte ble behandlet i USA og hvordan de svarte i Afrika ble behandlet av hvite settlere. Man har fått over- og undergrupper av pasienter, og tydeligvis havner lesbiske i den siste gruppen.