Kan man skifte legning?

Fra jeg var 14 år til jeg var 20 hadde jeg et sterkt ønske om å ikke være den jeg var. Jeg forsøkte å endre mine følelser og tanker. Forsøkte å late som om jeg hadde andre følelser enn det jeg hadde. Latet som om jeg likte gutter og menn.

Da jeg var 14 år gammel oppdaget jeg for første gang at jeg forelsket meg i jenter. Skrekk og gru!!! Jeg var redd, sint, skuffet og forvirret. "Hvorfor skulle akkurat jeg være en sånn der lesbe?" Jeg brukte de første månedene på å forsøke å ikke tenke på det. Hver gang jeg så hun som jeg var forelsket i, snudde jeg meg eller så i bakken. Kunne ikke se på henne, for da fikk jeg jo disse følelsene. Og heldigvis, etter noen måneder gikk disse følelsene bort. Men det dukket om nye.

Jeg forelsket meg igjen, ble betatt. Syntes jenter og kvinner var søte, tiltrekkende, flotte. Ble kvalm, følte meg ekkel og dum. Ville ikke være sånn.

Årene gikk. Jeg hadde de samme følelsene. Fikk slike følelser kun for jenter. Ble aldri forelsket i gutter. Klart det var noen gutter som så kjekke ut, og som var snille og hyggelige, men jeg fikk aldri den der sterke følelsen for de. ALDRI.

Da jeg nærmet meg 20 år tok jeg et oppgjør med meg selv. Det hadde gått 6 år. 6 lange år fykt med tårer, sinne, redsel og frykt. Men jeg måtte være ærlig. Ærlig ovenfor meg selv. Jeg forelsket meg kun i jenter/kvinner. Det var kun de som gjaldt for meg, ikke gutter/menn. Jeg var lesbisk. Slik var det bare, og det visste jeg. Det hadde jeg visst allerede i 6 år. Det var på tide å innrømme det for meg selv.

Noen måneder etter fikk jeg min første kjæreste:)

 

Mange har en oppfatning av at vi som er lesbiske/homofile kan velge om vi vil være det eller ikke. Jeg må si at jeg lurer veldig på hva de mener med det. Jeg har aldri hatt dette valget. Jeg kan ikke velge. Jeg ville velge, men det gikk ikke. Jeg ville være heterofil, men det gikk ikke.

Man kan ikke velge dette selv. Hvorfor er det så vanskelig å forstå!?

Folk på bussen…!

Jada, det hender at jeg tar bussen. Og ja, helst skulle jeg ha tatt beina fatt og brukt de til å gå med, og ikke plassert rævva mi i sete på bussen. Men nå er det engang slik at av og til må man bite i det sure eplet.

Å kjøre buss er som regel helt greit, man går på, betaler og setter seg. Der sitter man til man er framme. Enkelt, behagelig (som regel da) og greit. Men så finnes det selvsagt noen MEN!

Av og til kommer det folk på bussen som av en eller annen grunn vil snakke med meg. Og hvorfor det? Jeg sitter fint på mitt eget sete, med blikket festet ut av vinduet og ørene fulle av musikk. Jeg er av dem som alltid har pluggene i ørene når jeg sitter på bussen. Hvor mange flere tegn trenger et menneske for å forstå at jeg har låst meg inne i meg selv? Nei da, slik tenker man selvsagt ikke. Her skal det PRATES!

"Atte du…hva synes du om været nå? Det er jo helt forferdelig at det regner så mye…"

"Vet du hvor mye klokka er nå?"

"Hvor gammel er du da?   Er du så gammel? Trodde du ikke var mer enn 16-17 år jeg…hehe"

"Vil du gifte deg med meg?"

"Vil du se på bilder av meg…ja altså jeg har dem her i lommeboken?" 

"Kan du låne meg en tier….?"

Dette er bare en liten knippe av de spørsmålene jeg har fått på bussen. Hva er det som skjer med enkelte når de kommer på bussen? Blir alt så fantastisk at man bare må snakke med noen om noe? Eller er det bare for å irritere en stakkars som forsøker å nyte musikken?

 

Hvordan oppdaga du at du var homofil?

Hvordan oppdaga du at du var homofil?

Er det mulig at homo bare er en fase, som etter hvert vil gå over?

Jeg bryr meg ikke om at du er homofil, så sant du ikke prøver å få meg til å bli det.

Hvordan reagerte vennene dine når du fortalte at du var homofil?

Hvorfor må homofile alltid fortelle om sin legning, kan dere ikke bare være sånn som dere er og holde kjeft!?

Hvis du ikke har hatt sex med noen av det motsatte kjønn hvordan kan du vite at du ikke er heterofil?

Du vet at du kan endre legning ved bønn… Jeg kan gjerne be for deg jeg.

Og hvorfor VALGTE du å bli homofil?

Ja, jeg bare lurer…

Vibeke Skofterud og spiseforstyrrelser

Skiløper Vibeke Skofterud har valgt å avslutte skisesongen på grunn av spiseproblemer.

"Jeg vil bruke all energi på å få det bra med meg selv". Dette sier Skofterud i dagens VG.

Jeg må bare få si at dette er flott gjort av Skofterud. Å gå offentlig ut med at hun sliter med spiseproblemer. Dette er heller ikke første gang hun sier noe om dette. Hun er med på å gi de som sliter med denne problematikken et ansikt. Og kanskje hun er med på å gjøre slike problemer mindre tabubelagt. I såfall er det kjempebra!

Jeg håper at Skofterud kommer styrket gjennom denne tiden og at hun kommer strekt tilbake i skisporet!

Hatbrev til Kleppa? Jeg vil nå heller sende et takkebrev!

Hva er vitsen med å sende et hatbrev? Hvem er det som tar slike henvendelser seriøst? Er jo bare tullinger som skrive slike brev.

Jeg vil heller sende et takkebrev til Kleppa. Ikke fordi hun har snudd i denne saken, men fordi hun har vært dønn ærlig! Og det synes jeg er råflott og råtøft gjort av henne.

 

Så kjære Magnhild Meltveit Kleppa!

Her er mitt takkebrev til deg!

 Tusen hjertelig takk for at du er ærlig, og for at du våger å innrømme at du har tatt feil! Det skal mot til å gjøre sånt, og det viser du til gangs at du har.

Så, denne er til deg Kleppa!

TAKK!

Hvordan oppdaga du at du var heterofil?

Hvordan oppdaga du at du var heterofil?

Er det mulig at hetero bare er en fase, som etter hvert vil gå over?

Jeg bryr meg ikke om at du er heterofil, så sant du ikke prøver å få meg til å bli det.

Hvordan reagerte vennene dine når du fortalte at du var heterofil?

Hvorfor må heterofile alltid fortelle om sin legning, kan dere ikke bare være sånn som dere er og holde kjeft!?

Hvis du ikke har hatt sex med noen av samme kjønn hvordan kan du vite at du ikke er homofil?

Du vet at du kan endre legning ved bønn… Jeg kan gjerne be for deg jeg.

Og hvorfor VALGTE du å bli heterofil?

Ja, jeg bare lurer…

Øyenvitne nektet å gi førstehjelp til selvmordskandidat

Et vitne til et selvmordsforsøk nektet å følge politiets pålegg om å gi livreddende hjelp til selvmordskandidaten. Nå kan dette vitne risikere å bli straffet for brudd på Straffelovens § 242.

 

Hvorfor gir man blaffen i å hjelpe et annet menneske? Hadde det vært anderledes om det ikke var en selvmordskandidat? At man tenker automatisk at denne personen trenger ikke noe hjelp. Han/hun ønsker jo å dø, og det skal han/hun få lov til?

Jeg er i alle fall ikke i tvil om hva jeg ville ha gjort. Jeg ville ha hjulpet vedkommende, slik at vedkommende ikke ville lykkes med sitt forsøk.

 

 Kan lese mer om saken her: http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/02/21/527598.html

Mødre med barnevogner er morderiske

Man skulle nesten tro at disse mødrene brukte barnevognene som våpen. Våpen for å komme seg fram overalt.

I dag var jeg ute og gikk på gangveien, da det kom fire mødre med barnevogner mot meg. De gikk to i bredden. De nærmet seg meg med stormskritt og med mord i blikket. Da det var nær ved å bli kollisjon måtte jeg bite i det sure eplet (gresset) og stavre meg ut i gresset for å la disse passere.

Hva er det med disse mødrene? Er det barnevogna som gir de en slik selvtillit at de gasser på og driter i alle andre? "Her er det jeg som bestemmer, og ikke prøv å si meg imot, jeg har våpen!" Barnevogna inneholder, som regel, en skrikerunge. Og kanskje også en gulpene unge…Et fiffig våpen. "Kom deg vekk fra fortauet, hvis ikke gulper lille søte Hans på deg!"

Jeg gleder meg til den dagen jeg har barn og barnevogn. Da skal jeg ha enerett på alt som heter fortau, og ikke minst på vei av bussen. Ingen skal få snike seg forbi. Om de prøver setter jeg rævva i været og stanser dem med dem…;)

 

Observasjon ved bussen – Homofile som leier hverandre

Her om dagen la jeg merke til noe fascinerende og morsomt noe.

Jeg stod å ventet på bussen sammen med en del andre mennesker. Det var noen på min egen alder, noen som var 20-30 år eldre enn meg og noen få som var mellom 60-80+. En god blanding med andre ord.

På andre siden av gata der vi stod kom det er par gående. Det som var litt "spesielt" med dette paret var at det var to MENN, og de gikk hånd i hånd. Dette registrete jeg, og snudde meg med en gang mot de andre som stod og ventet på bussen. De som var på samme alder som meg la ikke noe særlig merke til dette paret. Jeg så at de tre som var på min alder så vidt så på dem, før de fortsatte å trykke videre på mobilene sine. Men, de eldre de så. Og de så og de så. De fulgte med dette paret så mye som de kunne, noen av de flyttet seg lenger bortover mot de, slik at de kunne studere de ekstra nøye. Da paret hadde rundet hjørnet var det to eldre damer som rottet seg sammen og pratet nokså høylytt om disse rare mennene.

 Praten om disse mennene fortsatte på bussen. Jeg satt rett bak disse damene som fortsatte å prate om de homoseksuelle som var så altfor synlige. Hvorfor kunne de ikke holde dette homoseksuelle hjemme hos seg selv? Det var synd, det var en skam, det var ekkelt og ikke minst det var forferdelig at alle småbarna kunne oppleve å se disse mennene.

Selv måtte jeg smile litt for meg selv av disse småkrasse damene som hisset seg voldsomt opp på grunn av de to mennene. De var jo litt søte da;)

 

 

Kim Friele – en råtøff dame!

Kim Friele, eller Karen Christine Friele som hun egentlig heter, er og blir en tøff dame. En dame med bein i nesa!

 Hun var en av de som gjorde det slik at den forferdelige loven, Straffeloven § 213 ble opphevet. Hun var med på å få bort homofili som en psykiatrisk diagnose. To ekstremt viktige ting.

For meg har Kim Friele vært et forbilde. Hun var en av de første lesbiske som jeg hørte om, mener at det stod et lite avsnitt om henne i en skolebok fra ungdomsskolen. Da begynte jeg å lese om henne, og fikk med meg hvem hun var og hva hun har betydd for homofile. Men det som er det mest overraskende med henne, er alderen hennes. At hun så tidlig, altså på 60-70 tallet ikke var redd for stå fram som den hun var og er. At hun ikke lot seg skremme, selv om hun har møtt motstand. Og den motstanden har også vært fysisk…

Husker at hun fortalte i et intervju at hun har blitt slått noen ganger, da av pene menn i dress. De visste hvem hun var, og nølte ikke med å gi henne noen gode slag i ansiktet. Bare fordi hun var lesbisk…

Hele den dama er som sagt, råtøff! Hun virker å være en ærlig dame, en dame som sier hva hun mener, og står for det hun mener.

Et lite sitat fra denne damen, som hun skrev til meg personlig:

"Vi kan ikke ha det slik i landet vårt, at det å bli forelsket, det å ville leve med en person som faktisk føler noe for en, det skal både straffes og herses med." Kim Friele