Homofili – kun mote?

Jeg har flere ganger støtt på kommentarer fra debattanter og fått mail fra personer som mener at homofili kun er mote. På grunn av moten skal også homofili kunne smitte, fordi det blir sett på som kult og noe alle bør prøve. Noen mener derfor at å være homofil er et valg. Men er den homofile legning et valg?

Som ung jente gikk det raskt opp for meg at jeg ikke var helt som de andre venninne mine. De hadde tanker om gutter i klassen, men aller helst om de guttene som var noen år eldre. Se så søte de er, og han der er spesielt kjekk. Slik satt vi, og pratet om alle de kjekke, flotte guttene. Vel, jeg selv hørte på. Jeg så ikke noe spesielt med disse guttene. Joda de var snille, greie og et par av dem var ganske så tøffe. Han ene hadde en flott sykkel, og han kunne trikse med den. Men jeg hadde ikke lyst til å kysse ham, slik Stine hadde så lyst til.

I barndommen var det ikke noe fokus på homofile i min omgangskrets. Jeg hadde aldri hørt om ordet «homofil», og hadde heller ikke hørt om to menn som var kjærester eller to kvinner som var kjærester. Men i den perioden var jeg selv en av dem som ble tiltrukket av personer av samme kjønn. Jeg forstod ikke helt selv hvorfor jeg hadde slike følelser, men jeg brydde meg ikke noe særlig om dem. Det viktigste i den tiden var å ha gode venner, leke masse, sykle med nabobarna, være med i håndballen på skolen og hoppe strikk sammen med alle de andre jentene i klassen. Om min tiltrekking av samme kjønn skulle være et resultat av mote, så burde det jo ha vært noe i mitt sosiale nettverk, min hverdag som påvirket meg i den retning. Det var det ikke.

Etter hvert som årene gikk ble jeg mer og mer oppmerksom på de følelsene jeg hadde. Ikke minst i forbindelse med samtaler med venninner om alle de kjekke guttene på skolen. Det var etter slike samtaler det gikk opp for meg at jeg ikke hadde slike følelser for andre gutter. I starten var ikke det noe problem. Jeg likte jo gutter, altså jeg hadde guttevenner og var sammen med dem av og til, men mest sammen med jentene. Det var alltid så mye fokus på «gutte- og jentelus» den gang. Selv var jeg ikke så fryktelig engasjert i den leken, men heiv meg med alle jentene som hylte og skrek når guttene sprang etter oss. Og etter på var jeg med jentene som sprang etter guttene som hoiet og skrek når vi kom løpende etter dem. Men så kom jeg til et punkt hvor jeg forstod at jeg nok følte det samme som jentene i venninnegjengen, bare at jeg følte det for andre jenter og ikke for guttene som det de gjorde.

I starten var det ikke noe problem. Jeg holdt det naturligvis for meg selv, fordi jeg forstod at det var noe galt, men ikke helt hva som var galt. Det var nok først etter en adjektivhistorie på skolen at jeg forstod det. Der ble adjektivene «lesbiske» og «homofile» brukt, og for første gang fikk mine følelser et navn. Noen av guttene lov da «lesbiske» og «homofile» ble lest opp. Læreren sa ikke noe særlig om det, men forklarte til oss alle at homofile og lesbiske var personer som ble forelsket i personer av sitt eget kjønn. Alle lo. Også jeg. Jeg lo nok høyest.

Ungdomsskoletiden kom fort. Og det var her det begynte å bli problematisk. Det var i hvert ikke enkelt når man som 12-13 åring fikk vite at de følelsene man hadde, betydde stygge ord som «soper, traktorlesbe, jævla homo, teppetygger, rævstaker, rævslikker, femihomse, mannedame». Uttrykkene var mange. De ble brukt i skolegården, i gymtimene og også i timene. Det var kun i timene at lærerne fortalte at slike uttrykk burde man helst ikke bruke. Men det kom aldri noen forklaring på hvorfor. Bruken av uttrykkene eksploderte gjennom ungdomsskoletiden. Det virket som om det gikk sport i hvor ofte man kunne kalle noen for «jævla homo».

I ungdomsskoletiden ble det veldig klart for meg at de følelsene jeg hadde var så fæle at gutter og jenter i klassen og på skolen brukte fæle utsagn om sånne som meg. Hva eksakt det var med meg, som gjorde at slike som meg skulle få slike beskrivelser, forstod jeg ikke. Det er klart at når man er ung og bærer på noe som man forstår er så hatet, sett ned på, så holder man det for seg selv. For min del ble det en vel bevart hemmlighet i nesten hele ungdomstiden. Tidlig i den perioden forsøkte jeg også å tenke på gutter. Jeg leste på nettet om at det gikk an å endre sin seksuelle legning som det het. Jeg leste side opp og side ned med tips og råd. Ikke fordi jeg ikke ville være den jeg var, men fordi det virket som om alle rundt meg ikke likte slike som meg. Og hvem vil vel at ens venner ikke skal like en? Venninnene mine fortalte om den ene og andre andre som var kjekk. Jeg nikket med og sa meg enig, mens jeg visste med meg selv at det ikke stemte. Joda, guttene var greie de, men det var ikke noe mer. Derimot var det andre som tiltrakk min oppmerksomhet.

Å leve med store hemmeligheter år etter år gjør at man blir ekspert på å skjule sannheten. Selv gikk det mange år før jeg klarte å åpne opp om meg. Og nei, jeg mener ikke at hvem som helst skal få vite at jeg er lesbisk. Men jeg mener at det er viktig å kunne være seg selv, spesielt i sin egen familie og vennskapskrets. Det ble etter hvert vanskelig å skjule den «lesbiske delen» av meg. Familien, venner, skolekamerater og etter hvert arbeidskollegaer begynte å stille spørsmål. «Har du kjæreste?» «Liker du han?» «Hvordan skal drømmemannen din være?» «Hvordan skal drømmebryllupet ditt være?». Helt vanlige spørsmål som i utgangspunktet ikke er så vanskelige å besvare. Men når den man er ikke føles god nok, og man ikke kan avsløre seg, så ble det en taus ungdomstid. Alle rundt meg antok at jeg var en singel heterofil ung kvinne, og noen venninner hadde alltids planer om å spleise meg med den ene eller den andre. De ville jo så gjerne at også jeg skulle få meg en kjæreste. Jeg fortsatte å leve med løgnen. Det var bedre det enn å kanskje oppleve å miste de rundt meg som jeg var så glad i.

Mange husker ungdomstiden som en glad tid, en spennende tid. Jeg husker store deler av den som en tid med frykt, angst og bekymring. Bekymring for at min legning, den jeg var, ikke var bra nok for de rundt meg. Min ungdomstid fikk heldgivs en god avslutning, da jeg endelig klarte å være ærlig med mine venner. De aller fleste støttet meg, noen hadde til og med forstått hvordan det var, at jeg «kjørte på motsatt side». Men det var greit. Og så var vi ferdig med det. Familien tok det også, etter lang tid, ganske så bra. Da kunne jeg også endelig leve livet mitt, uten å bekymre meg for om de rundt meg ville slutte å være glad i meg, kun på grunn av min legning. Men i ettertid er det vondt å tenke på at jeg gikk mange år med en vond klump i magen, fordi jeg var redd for at den jeg var skulle ødelegge gode vennskap og forholdet til min egen familie.

Nå, som voksen er det fremdeles utfordringer med det å være homofil. Man skulle tro at det ikke var det, men det er fremdeles mye uvitenhet og hat der ute. De få gangene man er ute med andre homofile, og gjerne noen som er tydelige på at de er det (jeg vet ikke helt hvorfor det er slik, men noen homofile menn og kvinner er ganske tydelige i sin stil/uttrykk på at de er homofile (skeive) ), hender det ofte at man blir møtt med trusler og tilrop. Man skulle tro at også vi skulle få lov til å hygge oss ute en sen kveld, uten at det skal føre til bråk. På grunn av slike opplevelser er jeg ikke den som er ute på byen, ikke det at jeg savner det å gå ut i seg selv, men det er synd at det blir negativt å ha en sosial tid sammen med sine nærmeste venner. Noen av mine venner og meg selv har opplevd å bli slått ned, kun på grunn av legning. Fremdeles er jeg usikker på om det er greit at mine arbeidskollegaer eller folk jeg møter via jobben eller andre steder skal få vite om min legning. Og så må jeg si, det er ikke slik at jeg presenterer meg som lesbisk. På ingen måte. Men samtaler blant mennesker har en tendens til å komme inn på personlige spørsmål, slik som familie osv. Når noen spør meg om jeg har kjæreste, er samboer eller gift (svaret er forøvrig nei på alle tre), så sier jeg nei, men når jeg da får spørsmål om drømmemannen, så svarer jeg at det er heller drømmekvinnen de må spør meg om. Men som oftest blir jeg med i samtalen og lar dem tro at jeg også er som dem, en heterofil person.

Så til dette med mote. Er homofile homofile fordi det er en motegreie? Jeg er ikke homofil fordi det er på mote. Jeg er ikke homofil fordi det finnes kjente personer som er homofile, eller fordi det finnes personer i mitt nettverk (nå som voksen, det var ingen da jeg var barn) som er homofile. Jeg er ikke homofil fordi jeg eksperimenterte med det som ungdom. Det er ikke slik at jeg har blitt smittet fordi jeg har kysset en jente på fest eller noe. Jeg var klar over min homofile legning lenge før det å kysse noen var noe jeg tenkte på.

Og nei, jeg er heller ikke homofil fordi jeg har valgt å være det. Det finnes ikke et valg for meg. Det eneste valget jeg har er om jeg skal leve som en enslig homofile kvinne, eller om jeg som flertallet av menneskerasen finner en person som jeg er glad og som er glad i meg, og som jeg vil dele livet mitt sammen med. Jeg har aldri vært i en situasjon hvor det har vært tenkt: «Skal jeg være heterofil, eller skal jeg være homofil?». Jeg tviler på at heterofile har hatt et valg om de vil være heterofile eller homofile.

Hvorfor mener noen at homofili er en motegreie? Hvorfor mener noen at homofili er et valg? Skyldes det egen usikkerhet? Skyldes det lite kunnskap om temaet? Er det fordommer som prater?

Reklamer