Ante Johan Bjelland

I dagens VG står Ante Johan Bjelland fram med sin historie. Han er èn av de som har skiftet kjønn. Det store er at han velger å fortelle sin historie i VG.

Det er viktig med slike forbilder som det Ante Johan Bjelland nå er. Ved å fortelle sin historie, kan flere som tenker på det samme, ha noen å se opp til. De aller fleste kan forestille seg at det ikke er bare bare å gjennomføre en slik prosess. Nettopp derfor er det stort og godt å se at modige folk som det Ante er, velger å stå fram med sin historie.

Slike historier som dette trenger man flere av. Kjente og ukjente som våger å stå fram.

For å lese hele historien til Ante er det bare å kjøpe dagens VG – det anbefales!

Lesbiske fikk ikke leie hos KrF-politiker

Et lesbisk par og deres barn i Sarpsborg var på jakt etter en bolig. De hadde en avtale med en KrF-politiker om å se på huset som han skulle leie ut. Men da det kom fram i en telefonsamtale mellom utleier og mulig leietaker, at dette gjaldt et lesbisk par, så ville ikke utleier leie ut boligen sin til disse.

Utleieren, KrF-politikeren Ståle Solberg, forklarer til VG at å leie ut til et lesbisk par, ville reist mange problemstillinger. Det lesbiske paret er, naturlig nok, skuffet over å ikke få leie på grunn av deres seksuelle legning.

Men dette er i bunn og grunn en ikke-sak. Hvem man vil leie ut til bør være opp til hver enkelt å bestemme. Det er klart at det føles sårt å få vite at grunnen til at man ikke få leie, er fordi man er lesbisk. Likevel er det sikkert like greit at det gikk som det gikk. Å skulle leie hos noen som absolutt ikke liker den samlivsformen man har, er kanskje ikke akkurat det beste å søke seg etter.

Jeg håper at denne saken blåser fort over. Man er ikke tjent med at folk skal tvinges til å leie ut til hvem som helst. Selv vil jeg, når den tiden kommer, bestemme om jeg vil at mannen som røyker som en svamp eller damen med tre små barn, skal få lov til å leie hos meg. Jeg vil ha en slik mulighet uten at noen kommer å kaller meg rasist, diskriminerende eller det som verre er.

Det må da være bedre å leie et sted hvor man er velkommen, enn å leie hos noen som absolutt ikke liker homofile?

La eldre og syke bo på hotell

Carl I. Hagen vil at hoteller som har ledige rom, skal ta inn syke og eldre som ikke har plass på sykehus eller sykehjem. Hagen mener at hoteller har det som sykehjem og sykehus har, med unntak av helsepersonell.

Carl I. Hagen har vært og er fremdeles en person som snakker veldig høyt om sine ønsker for de eldre. Og jeg er glad for at det er de som snakker høyt for denne gruppen. Men dette er et virkelig bomskudd. Det er klart at syke og eldre ikke bare kan plasseres på hoteller, fordi de har ledige rom. Hoteller er ikke sykehjem. Jeg vil påstå at et gjennomsnittelig hotellrom ikke er tilpasset pasienter og beboere som bruker rullestol og ståheis. Og jeg tviler på at badene er utstyrt på en slik måte at man får inn både en ståheis, rullestol og helsepersonell/assistent for å hjelpe beboeren. For å få dette til må man bygge oom hoteller slik at de kan tilpasses pleietrengende. Og dersom det må til, så kan man like gjerne bruke de ressursene på å bygge flere sykehjem.

Det som Carl I. Hagen tar opp er et viktig tema, nemlig syke og eldres rett til å ha verdige liv. Og sykehjemsplasser er det mangel på. Og det burde selvsagt vært plass til alle dem som trenger sykehjemsplass. Dessverre er det ikke slik. Man har ikke penger til å drive sykehjem. Man har ikke penger til å bygge sykehjem og dersom man har penger til det, så er det uoverstemmelser som gjør at fint lite blir gjort.

Det er klart at det fortvilende å se at eldre som virkelig trenger hjelp, ikke får hjelp. Og det er klart at man da vil finne nye løsninger. Men hotell med sykehjemsplasser vil vi nok ikke se med det første, eller hva Carl I. Hagen?

Idioter på tur

Så har det skjedd igjen, turister som faller ned i fosser og utenfor fjellstup. Turister som kun skal se litt ekstra på det vannet (ja, det er bare vann) som faller ned. Her ser man et prakteksempel på disse idiotene. Man kan selvsagt ikke holde seg bak gjerdet, man må over det og helt ned på kanten. Barna må også med.

En kvinne skulle bare ta bilder av Vøringsfossen, lente seg over kanten og falt. Hun døde. Dette var en voksen kvinne. I går på nyhetene intervjuet man turister ved Vøringsfossen, og flere turister mente at man burde sette opp gjerder rundt området, slik at fotokåte turister ikke ble for ivrige og nesten hiver seg over kanten. Ordføreren i Eidfjord ville ikke sette opp noe gjerder. Nei, hvorfor skulle han nå det. Folk må da forstå at enkelte steder går man bare ikke. Faller man, ja da faller man lagt. En mann i intervjuet sa at det burde gjerdes inn fordi det var ofte slik at både hunder og barn sprang ut av bilen og mot kanten. For det å passe på sine egne barn og hunder, det klarer man naturligvis ikke selv.

Norsk natur er vakker. Norsk natur er også farlig, spesielt for folk som ikke forstår at man ikke kan oppføre seg som idoter når man ferdes i naturen.

Hva kan så gjøres for å forhindre at disse idotene setter seg selv og andre i fare? Kanskje man må begynne å tjore dem fast som hunder, og passe godt på dem. Man skulle jo tro at de fleste voksne som ferdes ved slike stup klarer å lese de skiltene som står der. Og ikke minst at de forstår at man ikke går helt ut på kanten. Men så feil kan man altså ta!

Retten til å dø.

Skal man selv få bestemme når man vil dø? Fylkeslaget til Human-Etisk forbund i Rogaland vil nå jobbe for at aktiv dødshjelp skal bli lovlig i Norge.

«loven endres slik at uhelbredelig syke mennesker i terminalfasen, med store lidelser og/eller hjelpeløshet, skal kunne få bistand til å avslutte livet dersom de utvetydig ønsker det (…)».

Hvorfor skal man ikke få lov til å selv å velge den smertefrie måten å dø på? Man har en dødelig sykdom, man har kun noen uker igjen å leve. Smertene er store, man har ikke lenger ett liv. Det eneste man venter på er å få dø. Hvorfor skal slike pasienter tvinges til å leve helt til kroppen sier stopp? Hvorfor skal ikke terminale pasienter selv få lov til å bestemme når de skal dø? Hva er egentlig forskjellen mellom aktiv dødshjelp og naturlig død? Forskjellen er den at ved naturlig død, så vil man lides til døden (dersom man har en sykdom som fører med seg store smerter), mens ved aktiv dødshjelp så slipper man den fysiske og psykiske smerten ved det å vente på døden.

På sykehjem i Norge bruker man passiv dødshjelp, det vil si at man f.eks. slutter å gi ernæring og væske til terminale pasienter. Hva om de som ønsket det, i stedet fikk en sprøyte med dødelige medikamenter, og på den måten slapp det å måtte bli liggende og bare vente.

I de etiske retningslinjene til leger står det følgende:

§ 5.
Legen må ved livets avslutning vise respekt for pasientens selvbestemmelsesrett. Aktiv dødshjelp, dvs. tiltak som har til hensikt å fremskynde en pasients død, må ikke anvendes. En lege må ikke hjelpe pasienten til selvmord. Å avslutte eller ikke sette i gang hensiktsløs behandling, er ikke å regne som aktiv dødshjelp.

En pasient, en døende pasient står altså uten rettigheter. En døende pasient som vil kjempe for å leve, han/hun skal få lov til det. Mens en pasient som ønsker at døden skal komme raskere, han/hun må bare vente. Vente med smerter. Vi vet alle at døden vil komme, så hvorfor er vi da så redde for det at folk som skal dø uansett hva en gjør, skal holdes lengst mulig i live?

Motstandere av dødshjelp mener at man heller skal hjelpe den døende den siste tiden, da blant annet ved smertelindring. Hva så om dette ikke hjelper? Skal man den siste tiden man lever være så neddopet på morfin at man ikke kan kjenne noe som helst. Er det en verdig måte å avslutte livet? Og med hvilken rett skal andre fortelle en terminal pasient at det beste er at du bruker dine siste dager på å bli neddopet, slik at du klarer å holde ut smertene litt til. Er det humant?

Det bør komme en ordning for terminale pasienter. Man bør selvsagt være sikker på at den som ber om å dø gjør det av egen fri vilje. Vi er mennesker som bestemmer ganske mye over vår egen kropp. Selvmord er lovlig i Norge, men når man er syk og terminal, så skal absolutt alt gjøres for å holde en live. Hvorfor?

Skal vi ha flere narkomane?

I går kom Thorvald Stoltenberg, Kofi Annan og Richard Branson med en rapport hvor de konkluderer med at narkotikakrigen er tapt. Nå mener de at man skal legalisere narkotika, og i alle fall cannabis. Nå kommer det kritikk mot Thorvald Stoltenbergs forslag, blant annet fra KrFs Knut Arild Hareide.

«- Jeg har stor respekt for Kofi Annan og Thorvald Stoltenberg, men når det gjelder å forstå hvorfor ungdom begynner med dette – der er vi uenige. En legalisering vil gi flere rusmisbrukere, øke forbruket av narkotika og føre enda flere inn i narkohelvete.»

Jeg er helt enig med Hareide. Legalisering vil føre til flere narkomane. Flere vil kunne utvikle avhengighet som igjen fører til både psykiske og fysiske problemer. Ikke minst vil dette kunne utvikle seg til å bli et enda større samfunnsproblem enn det er i dag. Allerede i dag er kjøring av bil i påvirket tilstand et problem, noe som selvsagt kommer til å øke dersom man legaliserer cannabis.

Man må gjerne ta i bruk cannabis til medisinsk behandling, men det blir galt dersom den vanlige mannen i gata plutselig skal få lov til å ruse seg på cannabis og andre narkotikse stoffer. Blir det en realitet så får vil vel overfylte sykehus av folk med overdoser og andre skader som følge av narkotikabruk. Poltiet må oftere stoppe rusede sjåfører, økning av vold og drap vil være en konsekvens, og dårligere livskvalitet for dem som utvikler rusproblemer. Det er selvsagt ikke noe som man bør gå inn for.

Nei, vi skal ikke ha flere narkomane. Man bør heller endre på den narkotikapolitikken som man har nå, og ikke bare gi opp kampen.

Bør narkotika legaliseres?

Narkotikapolitikken må endres! Det hevder tidligere FN-sjef Kofi Annan, Thorvald Stoltenberg, og Virgin-sjefen Richard Branson.

«Avkriminaliser cannabis, legg nulltoleranse-tankegangen død og ikke straff personer som bruker narkotika.»

Det er Global Commision on drug policy som kommer med nye forslag til narkotikapolitikken. Kommisjonen mener at den narkotikapolitkkken som har blitt ført de siste årene ikke gjør noe for å bekjempe narkotikaproblemet. Narkotikapolitikken fengsler folk, ødelegger folks liv, ødelegger familier. Fengslene blir overfylte av «dophuer». Kommisjonene mener at å avkriminalisere bruk av narkotika, så vil det føre til mindre stigmatisering av narkomane. Videre mener kommisjonen at man bør vurdere å legalisere narkotiske stoffer, f.eks. cannabis.

«Å behandle narkomane som pasienter i stedet for kriminelle er også noe Stoltenberg & co ønsker at verdens regjeringen bør gjøre.»

Kommisjonen trekker fram at utdeling av heroin er lovlig i Sveits og i Canada, noe som har vist seg å være et bra tiltak. Utdeling av rene sprøyter (slik som her i Norge) er også regnet som et bra tiltak, spesielt med tanke på at dette minker riskioen for smitte (HIV, Hepatitt).

Jeg mener at dette er feil vei å gå. Ved å legalisere skaper man et samfunn hvor det er greit å ruse seg. Dersom cannabis skulle bli legalisert, hvor mange vil da ruse seg på dette? Antageligvis flere enn dem som allerede gjør det. Det vil, naturligvis, føre til at man kan risikere at folk ruser seg på upassende tidspunkter, f.eks. mens de er på jobb, mens de kjører eller mens de er sammen med barn. Dette er en uheldig utvikling. Man kan ikke bare gi opp og si at når vi klarer å forhindre utviklingen av bruken av narkotika, ja da får det bare bli lovllig. Som om det skulle løse noe som helst. Hvordan skal man i det hele tatt kunne legalisere det? Hvem skal selge cannabis? Rema 1000? Eller en hvilken som helst selger? Dersom det blir legalisert er det klart at flere kriminelle vil styrte til Norge for å bli rike.

Jeg har heller troen på en politikk som skiller mellom de som har et narkotikaproblem (avhengighet) og de som har et mer festproblem knyttet til narkotika. For de tunge misbrukerne bør man muligens gi narkotika, slik som i Sveits, at de får heroin og at de slipper å slite seg ut hele dagen for å få nok inntekt til å få sin daglige dose. Når avhengigheten er så stor at man selv ikke klarer å komme seg ut av narkohelvete, ja da har man en sykdom, på lik linje med alkoholisme. Men det blir galt at unge menn og kvinner skal få lov til å ruse seg, bare for å ha det litt gøy. Om man da skulle starte å legalisere cannabis, hva blir da det neste? Vil ikke terskelen bli lavere for å teste ut flere ting, legalisere andre typer narkotika?

Man må skille mellom sykdom og fest. Man må skille mellom hvorfor man bruker narkotika. Er det for å få en rus for at festen skal bli bedre, eller er det for å klare seg gjennom hverdagen? Noen mener jo at cannabis ikke er farlig. Mulig det, men å være ruset, hva nå enn man er ruset på, kan helt klart føre til farlige situasjoner.

Legalisering av narkotika? Absolutt ikke. Men at pasienter (tunge rusmisbrukere) får utdelt heroin bør absolutt vurderes, det for å gi disse pasientene et verdig liv.

Enig med FrP – tøffere fengeselsopphold for utlendinger

I dag kan man lese om FrP sine forslag til endring i fengeselsopphold for utlendinger i Norge. FrPs Sandberg har lagt fram 10 punkter, som er følgende:

1. Halvere dagpengesatsen til norske fanger
2. Kutte dagpenger til utenlandske fanger
3. Kun lov å drive med studier på kveldstid
4. Arbeidsplikt på dagtid (som å plukke søppel, feie gater, annet samfunnsnyttig arbeid)
5. Fjerne øvre grense for kumulativ straff
6. Slutt på prøveløslatelse før minst tre fjerdedeler av straffen er sonet. Strengere vurdering før prøveløslatelse innvilges
7. Lavere standard i fengsel for utenlandske fanger enn norske
8. Dobbel straff for utenlandske kriminelle som er utvist og har fått innreiseforbud, men som tar seg inn i landet og begår nye kriminelle handlinger
9. Vurdere å offentliggjøre navn på pedofilidømte
10. Kutte alle sosiale ytelser til utlendinger som soner i norske fengsler (Som utgifter til tannlege, lege, frisør, fysioterapi)

De fleste av disse punktene vil skape endringer for utenlandske fanger. Og jeg må si meg enig i flere av punktene. FrP peker på noe viktig, nemlig det at Norge har blitt et fristed for utenlandske kriminelle. Fengslene i Norge blir sett på som en vits. Her får de det gjerne bedre enn i hjemlandet, de får mat, en god seng, tv og tak over hodet. Norge er også er et land som tiltrekker seg enkelte kriminelle fordi politiet ikke bærer våpen. Ved å gjøre straffen for lovbrudd hardere, samtidig som soningsforholdene ikke kan sammenliknes med hotellopphold, er det klart at noen muligens vil tenke seg om flere ganger før de begår kriminelle handlinger.

Jeg ser ikke noe galt i at utenlandske kriminelle som soner i Norge, får et annet fengelsesopplegg enn det norske statsborgere får. Det bør svi ekstra å begå kriminelle handlinger i utlandet.

Slik som fengselsoppholdet er nå er det nesten som om man applauderer kriminelle handlinger. Det virker som om man sier til kriminelle at: «Du skal bare sitte her inne en stund, du skal få god mat, mulighet til å ta utdannelse, du skal få penger og støtte til diverse utgifter, kos deg!» Ved å sette ned standarden på enkelte områder, blir fengsel virkelig en straff, og ikke et pit-stop mellom kriminelle handlinger.

Jeg er sikker på at FrP ikke får noe særlig støtte for sine forslag, men kanskje det kan få det til å bli noen endringer på sikt, slik at man får et fengselsvesen som ikke gir uttrykk av å være en kopi av Hilton.

Endelig!

I dag kom nyheten om at Volden-tvillingene får lov til å komme til Norge. Denne saken har vært et hett tema helt siden Kari Ann Volden reiste til India for å bruke surrogatmor for selv å kunne bli mor. Problemen oppstod da hun skulle få med seg barna hjem til Norge. Dette ble en utfordring, ikke minst siden barna ikke har en biologisk tilknytning til Volden. Men nå har altså norske myndigheter vedtatt at tvillingen skal få oppholdstillatelse i Norge.

Det er klart at denne saken kommer til å skape enda mer debatt om surrogati enn den allerede har gjort. Bør surrogati bli lovlig i Norge? Er det galt å bruke surrogatmødre for å oppfylle sitt eget ønske om å få barn?

Det som er helt klart er at det bør komme en skillelig debatt om dette med surrogati, lover og regler, ikke minst mht norske menn og kvinner som benytter seg av dette tilbudet i utlandet. For det som er helt klart, er at dette ikke er siste gang at en norsk kvinne benytter seg av surrogati.

Gammelt nytt

Vårt Land har i dag en artikkel om at enkelte land ikke vil frigi barn til adopsjon til eldre, enslige og homofile. Dette er ikke en nyhet. Dette har vært kjent i mange år. Det som har skjedd de senere årene, blant annet i Norge, er at flere nå har fått muligheten til å søke om å få adoptere. Men selv om man får lov til å søke så betyr ikke det at man får adoptere.

Og det er klart at det ikke er ok for enkelte land å adoptere bort barn til homofile, enslige og single. Det skyldes naturligvis det livssynet man har i sitt hjemland, blant annet at homofili er synd og unaturlig, og at folk over 45 år er urgamle.

Det store spørsmålet vil jo være om det bør skje noen regelendringer. Bør giverland senke kravene sine, eller bør de holde på kravene sine og på den måten hindre at flest mulig barn blir adoptert? Det er vanskelig å skulle gi noen svar på dette. For det er åpenbart at det er kultur og sosialiseringen som setter en stopper for den fulle forståelsen mellom adopsjonsland og giverland.