Når homofile ødelegger for seg selv.

Trond Birkedal står fram som homofil. Nå angrer han på at han fikk utløp for driftene sine ved å filme unge menn på badet sitt.

Personlig er jeg ikke overrasket over at han står fram som homofil. Det som overrasker meg er at han, som tross alt er en voksen mann, ikke har gjort det tidligere. Hvordan kan det ha vært lettere å gjøre straffbare handlinger mot unge menn, enn å stå fram som homse?

Det som er så synd med slike saker, er at folk kanskje får et syn på homofile menn som «rovdyr» som jakter på unge menn. «Rovdyr» som kun tenker med det minste hodet. «Homser tenker kun på sex!». Det er en uttalselse som er ganske vanlig. Mange tror det. Mange tror at homofili kun handler om det seksuelle, om hvem man vil knulle med. Homofile som begår seksuelle overgrep er med på å fyre opp under de forestillingen. Trond Birkedals oppførsel har også vært med på å øke det negative synet på homofili. Jeg er sikker på at det er mange som nå tenker at slik er de homofile. For saker som dette vil man huske i lang tid.

Etter å ha lest utdrag fra intervjuet med Birkedal, så virker det som om han legger skylden på sin atferd på det faktum at han er homofil. Hva er det da han sier om det å være homofil? At det å være homofil er så tøft at da må man gjøre overgrep? For meg virker det slik. I tillegg virker det som om Birkedal har en oppfatning av homofile menn som feminine. Det stemmer naturligvis ikke. Som om det er knekken i håndleddet og grand prix-sangene som avgjør om man er homse eller ikke. Forklaringen blir for enkel dersom det kun er legningen som er årsaken til hans atferd. Da blir det som å si at homofili er det samme som driften for å begå overgrep/lovbrudd.

Dersom dette hadde skjedd i USA eller i land hvor homofili ikke er akseptert, så kunne jeg til en viss grad ha forstått vedkommendes atferd. Men i Norge, på denne tida, burde det vært umulig å begå slike handlinger fordi man er homofili og ikke liker det. Norge er et land hvor homofili er akeseptert, selv om det selvsagt finnes folk som ser på det som den store stygge ulven. Å være en offentlig person i Norge og homofil er da ikke noe problem. Men det er klart, miljøet man vanker i har mye å si. FrP sitt miljø er nok ikke det beste å holde seg i, dersom man er homofil. Det norske samfunnet som helhet har ingen problemer med homofile.

Når homofile ødelegger for seg selv. Det er det dette handler om. En minoritet som i mange år har kjempet for sine rettigheter og aksept. Som har jobbet knallhardt for å bli sett på som vanlige, normale mennesker. Og så skal det bare noen få mennesker til for å skitne det til. Det blir som med innvandrere. Mange av dem er gode mennesker, men det skal bare noen få jævler til, voldtektsmenn, ranere, mordere, smuglere, før man endrer synet på dem. Noen få jævler som ødelegger for alle andre.

Om man skal finne noe positivt i Birkedalsaken, så må det bli at andre i samme situasjon tenker seg om, før de gjør ting de vil andre på. Før de ødelegger for andre enn seg selv. Det er forferdelig at andre skal måtte lide for at enkelte homofile ikke klarer å «hoppe ut av skapet» eller ikke klarer å leve med legningen sin.

Lesbiske fikk ikke leie hos KrF-politiker

Et lesbisk par og deres barn i Sarpsborg var på jakt etter en bolig. De hadde en avtale med en KrF-politiker om å se på huset som han skulle leie ut. Men da det kom fram i en telefonsamtale mellom utleier og mulig leietaker, at dette gjaldt et lesbisk par, så ville ikke utleier leie ut boligen sin til disse.

Utleieren, KrF-politikeren Ståle Solberg, forklarer til VG at å leie ut til et lesbisk par, ville reist mange problemstillinger. Det lesbiske paret er, naturlig nok, skuffet over å ikke få leie på grunn av deres seksuelle legning.

Men dette er i bunn og grunn en ikke-sak. Hvem man vil leie ut til bør være opp til hver enkelt å bestemme. Det er klart at det føles sårt å få vite at grunnen til at man ikke få leie, er fordi man er lesbisk. Likevel er det sikkert like greit at det gikk som det gikk. Å skulle leie hos noen som absolutt ikke liker den samlivsformen man har, er kanskje ikke akkurat det beste å søke seg etter.

Jeg håper at denne saken blåser fort over. Man er ikke tjent med at folk skal tvinges til å leie ut til hvem som helst. Selv vil jeg, når den tiden kommer, bestemme om jeg vil at mannen som røyker som en svamp eller damen med tre små barn, skal få lov til å leie hos meg. Jeg vil ha en slik mulighet uten at noen kommer å kaller meg rasist, diskriminerende eller det som verre er.

Det må da være bedre å leie et sted hvor man er velkommen, enn å leie hos noen som absolutt ikke liker homofile?

Skal vi ha flere narkomane?

I går kom Thorvald Stoltenberg, Kofi Annan og Richard Branson med en rapport hvor de konkluderer med at narkotikakrigen er tapt. Nå mener de at man skal legalisere narkotika, og i alle fall cannabis. Nå kommer det kritikk mot Thorvald Stoltenbergs forslag, blant annet fra KrFs Knut Arild Hareide.

«- Jeg har stor respekt for Kofi Annan og Thorvald Stoltenberg, men når det gjelder å forstå hvorfor ungdom begynner med dette – der er vi uenige. En legalisering vil gi flere rusmisbrukere, øke forbruket av narkotika og føre enda flere inn i narkohelvete.»

Jeg er helt enig med Hareide. Legalisering vil føre til flere narkomane. Flere vil kunne utvikle avhengighet som igjen fører til både psykiske og fysiske problemer. Ikke minst vil dette kunne utvikle seg til å bli et enda større samfunnsproblem enn det er i dag. Allerede i dag er kjøring av bil i påvirket tilstand et problem, noe som selvsagt kommer til å øke dersom man legaliserer cannabis.

Man må gjerne ta i bruk cannabis til medisinsk behandling, men det blir galt dersom den vanlige mannen i gata plutselig skal få lov til å ruse seg på cannabis og andre narkotikse stoffer. Blir det en realitet så får vil vel overfylte sykehus av folk med overdoser og andre skader som følge av narkotikabruk. Poltiet må oftere stoppe rusede sjåfører, økning av vold og drap vil være en konsekvens, og dårligere livskvalitet for dem som utvikler rusproblemer. Det er selvsagt ikke noe som man bør gå inn for.

Nei, vi skal ikke ha flere narkomane. Man bør heller endre på den narkotikapolitikken som man har nå, og ikke bare gi opp kampen.

Mobbing er et problem – hva skal man gjøre?

VG har den siste tiden hatt et fokus på mobbing. Mobbing er et problem for mange. Undersøkelser viser at nær 50 % av oss har blitt mobbet.

Det å bli mobbet er noe de aller fleste kan oppleve. Men det er helt klart enkelte grupper som er mer utsatt – og det er dem som skiller seg ut. Folk som er tykke, har rødt hår, fregner, er homofile, har liten av vekst, har rare klær, stammer, lesper, folk som er stille, folk som liker spesielle ting.

Homofile mobber de også, la det være klart. Men som gruppe blir de også mobbet ganske mye. Forklaringen på det kan være noe så enkelt som hevn og frykt for å bli oppfattet som homofil. Jeg har selv opplevd å bli mobbet. Ikke så mye, og ikke så lenge, men det var likevel en tøff tid. Det skjedde på barneskolen. Jeg var 10 år og hadde nettopp fått en ny venninne. Hun hadde nettopp flyttet til stedet der jeg bodde. Hun var sjenert, noe som er naturlig når man kommer et sted og ikke kjenner noen, og hun var stille. Men vi bodde nesten ved siden av hverandre, og slik ble vi godt kjent med hverandre. Men den største gjengen på skolen likte henne ikke, så de begynte å snakke stygt om henne, de kalte henne mange ting. Siden jeg var venn med henne ble jeg også kalt mange stygge ting. Jeg ble utestengt fra leker som de andre holdt på meg, fordi de ikke ville være sammen med meg, siden jeg var venn med «hun der». Dette foregikk ikke kun i skolegården og i fritiden, men også i klasserommet.
Både jeg og hun ble ekskludert fra grupper. Av og til var det slik at man skulle lage seg grupper og samarbeide, mens jeg og hun ble utelatt, og læreren måtte bestemme at vi skulle i den og den gruppen. Det endte alltid med at de i gruppen ikke ville ha meg eller henne der, og stemning ble nokså dårlig.

Etter en tid fikk mine foreldre vite at jeg ikke trivdes så godt på skolen lenger, og de sa fra til læreren. Etter en stund fikk alle foreldre et skriv om mobbing og at det ville ikke skolen ha noe av. Det ble så vanlig med «klassens-time» hvor læreren tok opp ulike tema, som f.eks. mobbing, og etter å ha pratet om det tok mobbing slutt. Klassen fikk bli bedre kjent med «hun nye», hun fikk flere venner, og jeg fikk tilbake mine tidligere venner. De siste årene jeg gikk på den barneskolen var det lite mobbing.

Det aller viktigste man kan gjøre for å bekjempe mobbing er å være åpen om det. SI FRA! Lærere må også bli flinkere til å tørre å diskutere det i klassen. Ta det opp generelt. Si hva som er greit og hva som ikke er greit. Gi gjerne reprimander til dem som mobber, et tegn på at slik oppførsel ikke tolereres. Involver foreldrene mer. Ta direkte kontakt med foreldre til dem mobber og dem som blir mobbet. Det er ikke alltid at foreldre vet eller forstår hvordan barna deres oppfører seg utenfor hjemmet.

Foreldre må også passe på hvordan de selv oppfører seg. Jeg har selv opplevd at foreldre prater om at barna deres blir mobbet på skolen, men så mobber foreldrene selv. De snakker nedlatende om andre, klager på hvordan andre går kledd, ler av hvordan folk ser ut, hvordan de snakker, hvilken bil de kjører eller hvilken jobb de har. Foreldre er ikke noe bedre. Og jeg er sikker på at ganske mange foreldre der ute bevisst mobber andre, og bevisst oppfordrer sine barn til å gjøre det samme!

Mobbere tar liv

Mobbere har utrolig makt. De kan ødelegge andre. Mobbere tar liv. I dagens VG historien til Tine-Mari Lyngbø som ble mobbet. Nå sliter hun med sosial angst, selvskading og hun har hatt selvmordstanker.

15 år gammel satt hun på taket på det lokale kjøpesenteret og vurderte å hoppe. Mobberne ropte at hun bare måtte hoppe slik at «de ble kvitt henne». Det er grusomt at et ungt menneske skal måtte gå gjennom slike ting. Og ikke minst, hvilke følger det kan få. For Tine-Mari har det ført til depresjoner, selvskading og en ødelagt barndom. Det er grusomt! Det er grusomt at barn kan ødelegge andre barn på den måten.

Hvor kommer ønsket om å mobbe fra? Hva gjør at barn i barnehage alderen finner ut at de skal peke seg ut et offer som skal lide seg gjennom den tiden av livet som skal være gøy? Hvor er foreldrene til disse barna? Foreldre må da vite at slike ting skjer? I saken til Tine-Mari ble det innkalt til møte med samtlige foreldre, men kun én forelder møtte opp. Slikt er for slapt. Det er rett og slett jævlig dårlig gjort mot de barna som blir mobbet.

Jeg håper at alle de som på et tidspunkt har mobbet noen, leser historien til Tine-Mari, og at de gremmes. Jeg håper at de får dårlig samvittighet. Og at de klarer å ta inn over seg hva slike handlinger kan føre til. At det kan ødelegge liv. Det er ikke utenkelig at mobbeofre tar sine egne liv.

Mobbing på taes seriøst. Skoler må bli flinkere til å fokusere på det. Lærere må bli flinkere til å fange det opp. Foreldre må bli flinkere til å følge med på hva som skjer i barnas miljø. Foreldre må ta ansvar.

Tine-Mari: Du er kjempetøff som står fram med historien din! Det har helt sikkert vært viktig for mange mobbeofre og mobbere at du forteller hvordan det er å bli mobbet gjennom barndom og ungdomstid. Jeg beundrer deg!