It Gets Better – Det blir bedre!

I USA har det den siste måneden vært en selvmordsbølge. Flere ungdommer har tatt sitt eget liv etter å ha blitt mobbet. En fellesnevner for disse hendelsene er at flere har blitt mobbet fordi de er homofile eller fordi de skiller seg ut fra mengden. I USA har dette ført til økt fokus på mobbing og selvmord. Det er forferdelig at ungdommer har det så vondt at de begår selvmord. Det er trist at 13-åringer henger seg selv, fordi livet er for tung å leve.

I USA pågår det nå en kampanje som heter: It Gets Better. Den går ut på å fortelle LHBT-ungdommer at det blir bedre. På hjemmesiden til It Gets Better er det mange som har lagt ut videosnutter, hvor de forteller at det blir bedre. Man kan leve gode liv som homofil.

Her er et par videoer: Enjoy!

Ikke alltid så lurt å stå fram som homofil.

Are Grongstad, håndballspilleren på Elverum, stod for to år siden fram som homofil. Han er en av få mannlige homofile idrettsutøvere som har stått fram. Grongstad skal ha applaus for at han stod fram. Det er viktig at mannlige homofile idrettsutøver våger å ta det skrittet. Dessverre ble det for mye for Grongstad, som i dag advarer andre unge idrettsutøvere mot å gjøre det samme.

Jeg vil tro at det hele hadde vært veldig anderledes for Grongstad dersom han ikke hadde vært mann. Bare se på f.eks. Anja Edin. Hun er ganske tydelig på sin seksuelle orientering, og der var det vel få som var overrasket over at hun hadde en jentekjæreste. Lesber slipper som regel lettere fra slike nyheter som dette. Det er lettere å godta en Gro Hammerseng enn en Are Grongstad eller en Thomas Berling. Thomas Berling var en lovende fotballspiller som spilte på Lyn. Han valgte å stå fram som homofil. Det endte med at treneren og lagspillerene mobbet han ut av laget. Han endte med å legge fotballkarrieren på hylla. Heldigvis har tidene forandret seg, og Are Grongstad spiller fremdeles håndball. Det er ikke til å komme fra at siden dette med mannlige homofile idrettsutøvere er så nytt, så er det noen som må ta støyten. Og da forstår jeg godt at Are Grongstad advarer unge homofile idrettsutøvere mot å stå fram. Byrden kan bli for tung. Nettopp derfor er det viktig at voksne idrettsutøvere våger å stå fram. At det er flere enn Are Grongstad som våger å ta den støyten. På den måten vil det bli lettere for de unge idrettsutøverene. Det er like viktig at idrettsmiljøet er klar på sine holdinger til homofile. At man aktivit sier fra om at det er ok å være homo. Alle er like velkommen til idretten, selv om de er homo.

Are Grongstad har nok gjort det mye lettere for andre homofile idrettsutøvere. Og kanskje vil man om noen år ikke lenger lage store saker ut av at det er homofile idrettsutøvere. Snart er det ikke nødvendig å informere sine venner, familie, lagkamerater om hvilken legning man har. Snart blir det sett på som like naturlig som heterofili. Og da trenger ikke unge idrettsutøvere, elever, familiemedlemmer, naboer, kollegaer å være engestelige for at deres legning potensielt sett kan ødelegge gode relasjoner.

Jeg vil avslutte med å rette en takk til de som hittil har stått fram som den de er. Dere er knalltøffe! Og dere har gjort et godt stykke arbeid. Dere har gjort det lettere for andre unge homofile, og dere har sikkert også reddet noen liv.

Homoparade i Beograd

I Beograd er det ikke så lett å gjennomføre en homoparade. Der blir man møtt med stein, opptøyer og folk som mener at homofile bør skytes. Det er trist at en slik parade klarer å skape så mye uorden og nærmest panikk.

I Dagbladet ser man bilder av barn som er med på demonstasjoner mot homoparaden. Vet disse barna hva homofili egentlig er?

Hva er det som er så skremmende med homofili, som gjør at det fører til slike opptøyer? Er det en frykt for at man selv kan få slike følelser? Eller er det kun for å ha noen å rakke ned på?

I Norge er vi kommet så langt at en homoparade er ganske overflødig og nærmest unødvendig. Vi trenger den egentlig ikke. De aller fleste godtar homofile. Men i andre land er slike parader nødvendig. Det er nødvendig for å skape blest. For å gi beskjed om at hatet og uvitenheten fremdeles eksisterer.