Eldreomsorgen – en vanlig vakt på sykehjemmet.

Eldreomsorgen er et hett tema når det er valg. På nytt har dette komt opp i debatter og i avisene. De politiske partiene skylder på hverandre om hvem som har skylda for at det ikke fungerer slik som planlagt. Og mens politkerne krangler, lider eldre på mange sykehjem rundt om i landet.

Man skulle tro at et rikt land som det Norge er, har råd til å ta vare på våre eldre på en god og omsorgsfull måte. Dessverre viser det seg at det ikke stemmer. Selvsagt finnes det mange sykehjem som klarer å gi den omsorgen som de eldre skal ha. Dessverre er det flere sykehjem som ikke klarer å ta vare på de eldre på en god måte, og det er flere kommuner som ikke har råd eller plass til å ta seg av de eldre.

Arbeidsforholdene på sykehjem er til tider helt bak mål, og det er ikke uvanlig at man som arbeider på sykehjem føler seg underbemannet. Jeg har selv jobbet noen år på sykehjem, og vet derfor en del om hvordan det er å skulle få arbeidsdagen til å gå rundt, når man hele tiden jobber med tiden mot seg. Det er fryktelig å måtte gi slipp på de eldre som gir uttrykk for at de vil ha nærhet, omsorg, noen å prate med, ekstra tid til å sove, lengre tid til å spise og de som ønsker å bli skiftet på når de selv vil. Det er fryktelig å måtte si til en beboer på sykehjem at «jeg kan dessverre ikke prate mer med deg i dag, fordi jeg har 9 andre som også trenger noen å prate med.» Det å se de triste, gamle øynene når man ikke lenger kan dele de eldres minner med dem, det river og sliter i en. Det er grusomt at eldre skal «mishandles» på den måten som de gjør, ved at de ikke får den omsorgen som de alle fortjener.

Jeg skal ikke si at jeg vet hvordan det er på samtilige sykehjem er i Norge. Jeg kan si noe om hvordan det har vært på de sykehjemmene jeg har jobbet på.

Som regel er det hele tiden et tidspress. På morgenvakten er det et tidspress for å få alle beboerne opp av sengen, skifte på dem, ta en rask vask (som regel med litt såpevann ved hjelp av en klut), pusse tenner, gre håret, babere, få på dem klær. Noen av beboerne ønsker ikke å stå opp kl. 08.30. Da er det forferdelig å se at enkelte ansatte føler at de må ta dem opp. Trøtte, gamle folk skal selvsagt ikke tvinges til å stå opp. Men av en eller annen uforståelig grunn, så skal de opp, samme hva. Og så trilles eller støttes de inn på dagligstua, slik at de kan sitte der å glo til frokosten er på bordet. På en vanlig avdeling er man kanskje tre stykker på dagvakt, som deler på 9-10 beboere. Frokosten kommer på bordet, og de fleste får i seg mat. Likevel er det en følelse av å ha tidspress. Det skal gis medisiner, av og til er det ikke personer på avdeling som har lov til å gi medisiner, noe som tilsier at en person fra en annen avdeling må komme å gi medisiner. Det skaper selvsagt trøbbel for tidsskjemaet på den avdelingen. Frokosten varer som regel i 45 minutter. Så blir beboerne trillet/støttet ut av kjøkkenet og inn i dagligstue/ut på gangen/på rommet/eller på fellesrom for hele sykjehjemmet.

Middagen er rundt kl. 13. Før den tid skal de ansatte rydde etter frokosten, sette på bordet til middagen. Vaske klær, ordne på rommene, kanskje er det noen beboere som skal dusje, eller noen som det skal utføres prosedyrer på, feks. sårskift (liggesår er ganske vanlig). Tiden går i alle fall fryktelig fort. Og selv om man som regel er tre på vakt, så er det sjeldent at man får nyte tiden mellom frokost og middag til å prate med beboerne. Det å spille bingo, ludo, lese i bøker/aviser, eller bare la dem fortelle om ting de har opplevd, er en sjeldenhet.

Middagen blir servert. De fleste koser seg med den, og det hele går unna på 45 minutt. Etter middag er det slik at ganske mange av de eldre vil hvile, så da er det å hjelpe dem til sengs. De skal kanskje på toalettet først, noen trenger kanskje hjelp fra to ansatte. Noen sitter i stuen, andre sitter bare på rommet sitt. Før vaktskiftet skal det skrives rapport for dagen. Det skal naturligvis ryddes etter middagen, og det skal ordnes til kaffe rundt kl. 16.

Kveldvakten begynner vanligvis rundt kl. 16. Da er man to ansatte på jobb. De starter med å ordne til kaffe og noe å bite i. Tar så opp de eldre som har hvilt middag, gir dem kaffe, en vaffel eller en formkakebit. Noen av de eldre er kanskje så heldige at de i løpet av ettermiddagen/kvelden får besøk. Det er jeg alltid glad for å se, for da forsvinner den dårlige samvittigheten litt, for at selv ikke har tid til å være sosial med de eldre. Fram mot kveldsvakt går vakten med til å rydde, ordne med klær og diverse. Av og til føles det som om man har litt bedre tid på kveldsvakten enn på dagvakten, fordi det er ikke så mye aktivitet på gang. Da kan man bruke mer tid på de eldre.
Kveldsmaten blir servert kl. 18.30 ca, og da er de fleste ferdige til Dagsrevyen. Så begynner det å bli hektisk. De siste timene av vakten skal brukes til å legge 9-10 beboere. De skal helst være lagt før nattevakten kommer.

Siden man bare er to på kveldsvakt, vil det derfor brukes en del tid på legging, spesielt fordi noen beboere kreves det at man er to ansatte som deltar. Som regel får man lagt alle før nattevakten kommer kl. 22.00. Før den tid, skal det naturligvis skrives og avgis rapport. Og det slår aldri feil, det er alltid noen beboere som ikke vil legge seg før kl. 22. Og hvorfor skulle de nå ønske det? Det burde selvsagt vært slik at alle beboerne selv fikk bestemme når de ville legge seg.

Nattevakten er lang og krevende. Der jeg har jobbet er det vanlig med 1 nattevakt som har ansvar for opp mot 20 beboere. Det sier seg selv at det kan bli travle og tunge netter. Det forklarer naturligvis hvorfor beboerne må legges før nattevakten kommer, rett og slett fordi 1 ansatt ikke kan legge beboerne, samtidig som den ansatte skal kunne ha kontroll på de andre beboerne. Det triste med den tidlige leggingen av beboerne, er at de ofte bli liggende i 12 timer, noen kanskje lenger. Siden det er kun 1 nattevakt, så kan ikke den personen ta opp beboere tidlig på morgningen, selv om beboerne ikke er trøtte, de er utvilt og vil opp.

Eldreomsorgen er til tider en stor vits. Sykehjemmene i selv er greie. Rommene er i seg selv greie. Problemet er tidspresset på de ansatte. Problemet er at det ikke er nok ansatte på jobb på sykehjemmene. De eldre får ikke det de har krav på, nemlig en respektfull måte å leve på.

Dersom jeg fikk bestemme, så hadde endringene vært som følger:
– Flere ansatte på jobb.
– Bedre betaling for de ansatte – gjøre det mer attraktivt å jobbe på sykehjem.
– En annen turnus. Det er tungt å gå fra jobb kl. 22.30, for så begynne igjen 07.30. Man klarer som regel ikke å sove så mye den natten, og trøtte ansatte er ikke noe bra.
– Det må gjøres mer attraktivt for de ansatte å jobbe i helger, i ferier og helligdager.
– De eldre må selv få bestemme sin timeplan. Når de vil stå opp, hvor ofte de vil dusje, når de vil legge seg, hva de vil spise. Eldre er som regel vant med å bestemme selv, så hvorfor skal de ikke få fortsette med det?
– Flere tilbud til de eldre. Gjerne det å bare ha tid til å gå en liten tur med dem, gi dem frisk luft og nye impulser. Det er ikke så lett, når man er få ansatte på vakt.
– Mindre fokus på økonomien på en slik måte at det rammer de eldre. Jeg har f.eks. fått beskjed om å ikke skifte ofte dem, selv om de er våte, fordi bleiene koster mye for kommunen. Hvem av oss ville likt å ligge med en bleie full av urin i flere timer, slik at den er våt nok til å kunne skiftes?
-Sykehjemsplasser er også et stort problem. Og det er selvsagt klart at man trenger flere sykehjem for å kunne gi alle dem som står i kø en plass. Dessverre viser det seg at det er lite som skjer på det området.

Hvilke endringer ønsker så våre politikere? Og hvilke løgner vil de servere oss i denne valgkampen?

La eldre og syke bo på hotell

Carl I. Hagen vil at hoteller som har ledige rom, skal ta inn syke og eldre som ikke har plass på sykehus eller sykehjem. Hagen mener at hoteller har det som sykehjem og sykehus har, med unntak av helsepersonell.

Carl I. Hagen har vært og er fremdeles en person som snakker veldig høyt om sine ønsker for de eldre. Og jeg er glad for at det er de som snakker høyt for denne gruppen. Men dette er et virkelig bomskudd. Det er klart at syke og eldre ikke bare kan plasseres på hoteller, fordi de har ledige rom. Hoteller er ikke sykehjem. Jeg vil påstå at et gjennomsnittelig hotellrom ikke er tilpasset pasienter og beboere som bruker rullestol og ståheis. Og jeg tviler på at badene er utstyrt på en slik måte at man får inn både en ståheis, rullestol og helsepersonell/assistent for å hjelpe beboeren. For å få dette til må man bygge oom hoteller slik at de kan tilpasses pleietrengende. Og dersom det må til, så kan man like gjerne bruke de ressursene på å bygge flere sykehjem.

Det som Carl I. Hagen tar opp er et viktig tema, nemlig syke og eldres rett til å ha verdige liv. Og sykehjemsplasser er det mangel på. Og det burde selvsagt vært plass til alle dem som trenger sykehjemsplass. Dessverre er det ikke slik. Man har ikke penger til å drive sykehjem. Man har ikke penger til å bygge sykehjem og dersom man har penger til det, så er det uoverstemmelser som gjør at fint lite blir gjort.

Det er klart at det fortvilende å se at eldre som virkelig trenger hjelp, ikke får hjelp. Og det er klart at man da vil finne nye løsninger. Men hotell med sykehjemsplasser vil vi nok ikke se med det første, eller hva Carl I. Hagen?

Gammelt nytt

Vårt Land har i dag en artikkel om at enkelte land ikke vil frigi barn til adopsjon til eldre, enslige og homofile. Dette er ikke en nyhet. Dette har vært kjent i mange år. Det som har skjedd de senere årene, blant annet i Norge, er at flere nå har fått muligheten til å søke om å få adoptere. Men selv om man får lov til å søke så betyr ikke det at man får adoptere.

Og det er klart at det ikke er ok for enkelte land å adoptere bort barn til homofile, enslige og single. Det skyldes naturligvis det livssynet man har i sitt hjemland, blant annet at homofili er synd og unaturlig, og at folk over 45 år er urgamle.

Det store spørsmålet vil jo være om det bør skje noen regelendringer. Bør giverland senke kravene sine, eller bør de holde på kravene sine og på den måten hindre at flest mulig barn blir adoptert? Det er vanskelig å skulle gi noen svar på dette. For det er åpenbart at det er kultur og sosialiseringen som setter en stopper for den fulle forståelsen mellom adopsjonsland og giverland.