Vi lever i et sorteringssamfunn

Hvor ofte har vi ikke hørt politkere og andre som sier at vi ikke må komme til det punktet at vi blir et sorteringssamfunn. Her er det tydeligvis noen som ikke følger med. Vi lever jo i et sorteringssamfunn, og det har vi alltid gjort.

Mange setter likhetstrekk mellom sorteringssamfunn og retten til abort og surrogati. Motstanderne mot sorteringssamfunnet peker på det at man f.eks. ikke skal kunne velge ut hvilke barn man vil ha. Det blir sett på som negativt dersom kvinner, som får vite at de bærer på et foster som sannsynligvis har Downs, velger å ta abort. Disse kvinnene blir stemplet som personer som ønsker et sorteringssamfunn. Det å være for surrogati er også negativt. Da kan man velge ut egg og også om man vil sæd (sæddonasjon). Da sier kritikerne at man nesten sitter med lupe for å finne de personene med best egenskaper, for så å velge seg ut deres sæd og egg.

Til dere motstandere av sorteringssamfunnet; er dere altså ikke klar over at vi allerede lever i et sorteringssamfunn? Helt fra vi var små har vi blitt sosialisert inn i et sorteringssamfunn. Vi velger oss hvem vi vil være venner med. Vi har våre preferanser – vi sorterer. Når vi blir eldre velger vi hva vi liker og ikke liker. Hvem vi liker og ikke liker. Det å få barn (på den naturlige måten) er har et sterkt innslag av sortering. Først finner vi oss en egnet partner. Vi har selvsagt ulike kriterier og preferanser for hvordan partneren vår skal være, vi får ikke barn med hvem som helst. Det er vår menneskelige natur, vi sorterer. Alt fra hva vi spiser, hvem vi vil leke med, hvem vi vil sitte ved siden av på bussen, hvem vi vil bo sammen med, hvem vi vil ha barn med.

Hvorfor er det så vanskelig å tillate flere aspekter ved vårt allerede eksisterende sorteringssamfunn? Hvorfor er det enkelte som tror at de ikke deltar i sorteringssamfunnet?

Endelig!

I dag kom nyheten om at Volden-tvillingene får lov til å komme til Norge. Denne saken har vært et hett tema helt siden Kari Ann Volden reiste til India for å bruke surrogatmor for selv å kunne bli mor. Problemen oppstod da hun skulle få med seg barna hjem til Norge. Dette ble en utfordring, ikke minst siden barna ikke har en biologisk tilknytning til Volden. Men nå har altså norske myndigheter vedtatt at tvillingen skal få oppholdstillatelse i Norge.

Det er klart at denne saken kommer til å skape enda mer debatt om surrogati enn den allerede har gjort. Bør surrogati bli lovlig i Norge? Er det galt å bruke surrogatmødre for å oppfylle sitt eget ønske om å få barn?

Det som er helt klart er at det bør komme en skillelig debatt om dette med surrogati, lover og regler, ikke minst mht norske menn og kvinner som benytter seg av dette tilbudet i utlandet. For det som er helt klart, er at dette ikke er siste gang at en norsk kvinne benytter seg av surrogati.

Kristne leger vil ikke at lesbiske skal få barn

NRK melder i dag at Norges Kristelige Legeforening krever at leger skal ha rett til å si nei til assistert befrukting for lesbiske. Lederen sier at det beste for et barn er å ha både mor og far.

Cathrine Wilson har sjølv opplevd å bli avvist av fastlegen då ho spurte om assistert befrukting.
– Kvifor skal du det spurte den kvinnelege legen. Eg sat der med partnaren min og vart heilt paff. Eg vart uvel, det var ei riktig ubehageleg oppleving, fortel ho.
– Legen sa rett ut at barn burde vere forbeholdt forhold med ein mann og ei kvinne. Eg trudde legar skulle vere nøytrale, men i denne konsultasjonen følte eg ho såg på meg som feilvare, seier Wilson.

Dersom man har påtatt seg et yrke som lege, bør man helt klart kunne skille mellom egne personlige meninger og det å være profesjonell i jobben sin. Som lege møter man ulike mennesker, og det er klart at mange pasienter tar valg som leger ikke liker. Men en lege skal ikke drive med mobbing av pasienter av den grunn. Nå er det en lov som sier at lesbiske også har rett til å bli henvist til assistert befruktning. Da skal ikke leger være personlige og si at de tror på Gud og mener at et barn skal leve med far og mor.

Det aller beste er at leger blir registert i et system, slik at pasienter får opplyst om legen er for eller mot assistert befrukting for lesbiske. Da slipper lesbiske å møte leger som ikke orker å gjøre jobben sin, og leger slipper å møte lesbiske som ønsker seg barn.

Jeg lurer på hvordan disse legene oppfører seg dersom de har samtaler med unge mennesker, unge homofile, sier de til dem at de må slutte med syndene sine, eller holder de da kjeft og gjør jobben sin? Jeg håper at når jeg en gang går til legen og vil snakke om assistert befrukting, at legen ikke finner fram Bibelen, legger seg ned på kne og ber meg om å skifte legning. Jeg håper at jeg blir møtt med respekt og en verdig behandling.

Leger som har slike holdninger, at de mener at kan diskriminere enkelte pasientgrupper, har ikke det etiske og moralske grunnlaget til å kunne jobbe som leger. Dette begynner nærmest å minne om hvordan de svarte ble behandlet i USA og hvordan de svarte i Afrika ble behandlet av hvite settlere. Man har fått over- og undergrupper av pasienter, og tydeligvis havner lesbiske i den siste gruppen.

Mobbing er et problem – hva skal man gjøre?

VG har den siste tiden hatt et fokus på mobbing. Mobbing er et problem for mange. Undersøkelser viser at nær 50 % av oss har blitt mobbet.

Det å bli mobbet er noe de aller fleste kan oppleve. Men det er helt klart enkelte grupper som er mer utsatt – og det er dem som skiller seg ut. Folk som er tykke, har rødt hår, fregner, er homofile, har liten av vekst, har rare klær, stammer, lesper, folk som er stille, folk som liker spesielle ting.

Homofile mobber de også, la det være klart. Men som gruppe blir de også mobbet ganske mye. Forklaringen på det kan være noe så enkelt som hevn og frykt for å bli oppfattet som homofil. Jeg har selv opplevd å bli mobbet. Ikke så mye, og ikke så lenge, men det var likevel en tøff tid. Det skjedde på barneskolen. Jeg var 10 år og hadde nettopp fått en ny venninne. Hun hadde nettopp flyttet til stedet der jeg bodde. Hun var sjenert, noe som er naturlig når man kommer et sted og ikke kjenner noen, og hun var stille. Men vi bodde nesten ved siden av hverandre, og slik ble vi godt kjent med hverandre. Men den største gjengen på skolen likte henne ikke, så de begynte å snakke stygt om henne, de kalte henne mange ting. Siden jeg var venn med henne ble jeg også kalt mange stygge ting. Jeg ble utestengt fra leker som de andre holdt på meg, fordi de ikke ville være sammen med meg, siden jeg var venn med «hun der». Dette foregikk ikke kun i skolegården og i fritiden, men også i klasserommet.
Både jeg og hun ble ekskludert fra grupper. Av og til var det slik at man skulle lage seg grupper og samarbeide, mens jeg og hun ble utelatt, og læreren måtte bestemme at vi skulle i den og den gruppen. Det endte alltid med at de i gruppen ikke ville ha meg eller henne der, og stemning ble nokså dårlig.

Etter en tid fikk mine foreldre vite at jeg ikke trivdes så godt på skolen lenger, og de sa fra til læreren. Etter en stund fikk alle foreldre et skriv om mobbing og at det ville ikke skolen ha noe av. Det ble så vanlig med «klassens-time» hvor læreren tok opp ulike tema, som f.eks. mobbing, og etter å ha pratet om det tok mobbing slutt. Klassen fikk bli bedre kjent med «hun nye», hun fikk flere venner, og jeg fikk tilbake mine tidligere venner. De siste årene jeg gikk på den barneskolen var det lite mobbing.

Det aller viktigste man kan gjøre for å bekjempe mobbing er å være åpen om det. SI FRA! Lærere må også bli flinkere til å tørre å diskutere det i klassen. Ta det opp generelt. Si hva som er greit og hva som ikke er greit. Gi gjerne reprimander til dem som mobber, et tegn på at slik oppførsel ikke tolereres. Involver foreldrene mer. Ta direkte kontakt med foreldre til dem mobber og dem som blir mobbet. Det er ikke alltid at foreldre vet eller forstår hvordan barna deres oppfører seg utenfor hjemmet.

Foreldre må også passe på hvordan de selv oppfører seg. Jeg har selv opplevd at foreldre prater om at barna deres blir mobbet på skolen, men så mobber foreldrene selv. De snakker nedlatende om andre, klager på hvordan andre går kledd, ler av hvordan folk ser ut, hvordan de snakker, hvilken bil de kjører eller hvilken jobb de har. Foreldre er ikke noe bedre. Og jeg er sikker på at ganske mange foreldre der ute bevisst mobber andre, og bevisst oppfordrer sine barn til å gjøre det samme!

Homofile foreldre

De siste årene har debatten om homofile foreldre rast. Det har vøært debatter, politikere har vært engasjerte, folket har vært engasjert. Avisene har vært fulle av innlegg. Holdningene til homofile foreldre har stort sett vært delt; de som mener at homofile foreldre er like bra for barnet som heterofile foreldre, og de som mener at homofile foreldre er galt for barna.

Mange motstandere mener at barn som vokser opp med homofile foreldre vil bli forvirret om egen seksualitet, egen kjønnsidentitet. Og ikke minst har mobbing vært et brukt moment i debatten.

I følge en artikkel fra Helsenett blir ikke barna negativt belastet av å vokse opp med homofile foreldre. Artikkelen påpeker også det som mange har sagt i flere år; det er ikke det å ha homofile foreldre som kan gjøre situasjonen vanskelig for barna, det er de utenforstående som laster barna med fordommer og fordømming.

 Andres fordommer og meninger om at barn tar skade av å vokse opp med homoseksuelle foreldre er således det største problemet for barna. Voksne heteroseksuelle har også en tendens til å påvirke sine egne barn, slik at disse preges av forestillinger om at det er feil eller ugunstig å vokse opp med homoseksuelle foreldre.

Det viser seg at det er få forskjeller for barn å vokse opp med homofile foreldre og heterofile foreldre.

Det vi alle vet, i alle fall de fleste av oss, er at det vil komme flere barn som har homofile foreldre. Den nye ekteskapsloven og endringene i barneloven gjør at det nå er lettere for homofile barn (spesielt lesbiske par) å stifte familie. Av den grunn er det viktig at samfunnet som helhet følger med og bidrar til at alle barn – uansett hvem foreldrene er – skal få en god barndom. Samfunnet har de siste årene vært i en positiv endring, og det blir bedre og bedre for homofile å leve livet sitt. Nå er det på tide å gjøre livet enkelt for barna.

Prest vil ikke døpe barn av lesbiske

En prest i Ålesund ville døpe datteren til et lesbisk par, på grunn av foreldrene til barnet. Han sier at årsaken er troen hans. Jeg trodde da ikke at foreldrene sin bakgrunn hadde noe så si for barnet? Og er ikke alle barn Guds barn? Eller gjelder ikke det barn som har homofile foreldre?

Har selv hørt om prester som av ulike årsaker ikke vil døpe barn på grunn av foreldrene. Men blir det ikke galt at barnet skal rammes fordi noen ikke liker foreldrene deres?

Jeg kan jo forstå presten at det blir feil med to kvinner som bor sammen, men her var det snakk om barnet. Trodde kirken og presten ville bli glad for at der fremdeles er folk som vil døpe barna sine, og ikke minst at noen møter opp i kirken. Og takken noen får er dette.

Nina Karin Monsen, hennes løgner, fordommer, misoppfatninger og ikke minst hennes mobbing av barn!

Jeg har lest gjennom et utvalg av Nina Karin Monsen sine kronikker om den nye ekteskapsloven. I disse kronikkene har jeg funnet uttalelser som jeg reagerer på. Disse vil jeg nå vise, samt legge til egne kommentarer.

”Jeg er også sikker på at mange homofile synes at ideen om ekteskap er absurd, det viser også det lave antall partnerskap.”

– Ja, vel, så fordi ikke absolutt alle homofile inngikk partnerskap da den loven eksisterte, så synes flesteparten av de homofile at ekteskapet er absurd?

 

”Deres valg av seksuell legning holder dem utenfor. For øvrig er det mange grupper som ikke kan gifte seg, bl.a. psykisk handikappede, personer under 18 år må ha spesiell tillatelse, og naturligvis alle de som allerede er gifte.”

– Valg av legning? Man velger ikke sin seksuelle legning! For øvrig er det merkelig at Monsen mener at hun kan sette likhetstrekk mellom psykisk handikappende som ikke får gifte seg, umyndige personer, og de som allerede er gift.

”Bifile vil kunne ønske å gifte seg med både en mann og en kvinne samtidig”

Hva? Vil virkelig bifile være gift med to personer samtidig? Hm… 

”Og ettersom eventuell diskriminering skjer på grunn av homofili, vil denne ikke opphøre pga. ekteskap. Ekteskapet gjør ikke homofile til heterofile.”

– Selvsagt er det ikke det denne loven handler om. Den handler om det at homofile skal ha samme muligheten som heterofile til å gifte seg. Det at man gifter seg, eller ønsker å gifte seg, betyr ikke at man vil gjøre seg selv til heterofile. Hvor kommer denne tankegangen fra?

”Enkjønnede par lever også i kjønn. De overtar ofte et heterofilt mønster, en tar kvinnerollen, den andre mannsrollen.”

– Hva mener Monsen med dette da? At dersom den ene lesbiske lager middag, så er hun i ”kvinnerollen” og dersom den andre ”lesbiske” vasker bilen, så er hun i ”mannsrollen”. Hva da med heterofile kvinner som gjør typiske ”manneting”? Denne uttalelsen viser at Monsen baserer mye av sin kunnskap på fordommer. Hnn tror vel at det i alle lesbiske par er en som er traktorlesbe, mens den andre svinser rundt i kjole og lager middag.

”Noen barn kan i en periode tro at to av samme kjønn kan lage barn.”

– Denne var litt morsom da. Barn tror ganske mye. Noen barn tror at de kom med storken. Noen barn tror på tusser og troll, noen tror på monster under senga. Så ja, Monsen, barn tror på veldig mye rart. Men det fine er at de fleste lærer seg hva som stemmer og ikke stemmer, etter hvert som de vokser opp. Det er det fine med å ta til seg kunnskap.

”Utroskap er bare sosialt interessant om de enkjønnede blir heterofile.”

– Denne her forstod jeg ikke helt Monsen. Hvorfor er det kun interessant da?

 

”Det kjønnsnøytrale ekteskapet forteller hverken om monogami, farskap eller slekters gang.”

Gjør det ikke det? Da må du virkelig få av deg ”fordomsbrillene” og sjekke litt fakta!

 

”En kjønnsnøytral ekteskapslov endrer ikke biologiske og seksuelle realiteter. Den bare forstyrrer kommunikasjonen. Byfogden og presten må spørre alle som ønsker å bli gift: Med en mann eller en kvinne?”

– Neimen huff da, må virkelig byfogden og presten stille et spørsmål. Det er ikke måte hvor vanskelig det er å stille spørsmål. Snakk om å lage problemer der det ikke er et problem.

 

«En kjønnsnøytral ekteskapslov vil gjøre alle som gifter seg abstrakte og uvirkelige.»

– ???

 

 

”En kjønnsnøytral ekteskapslov imøtekommer et ønske fra et ørlite mindretall av enkjønnede par. Den overser ønsker fra de mange tokjønnede. Hvis en liten gruppe enkjønnede pars selvfølelse er viktigere enn folk flest sin tolking av ekteskapet og majoriteten av tokjønnede pars forståelse av sin samfunnsmessige betydning, er det grov forskjellsbehandling.”

– Her er det en del å ta tak i: Altså, for det første gjelder ikke dette ønsket om ekteskap kun de homofile parene. Dette gjelder alle homofile, enten de har en partner eller ikke. Homofili vil ha muligheten til å kunne gifte seg, dersom de skulle ønske det. Dette handler også om det å ikke diskriminere, kun fordi man er homofil. Det sender signaler ut til de homofile, spesielt de unge homofile, om at deres liv ikke er verdt så mye som de heterofile klassevennene deres, da de kan velge å gifte seg, mens det får ikke dere.

 

”Hun svarer ikke på den viktigste filosofiske utfordringen: Er enkjønnede par diskriminert fordi de ikke kan gifte seg? Å diskriminere er å forskjellsbehandle, utelukke og undertrykke. Men bare de kan bli forskjellsbehandlet, utelukket og undertrykket som i utgangspunktet står likt. Enkjønnede og tokjønnede par står ikke likt, de tokjønnede kan få og får barn sammen. De binder sammen familier og skaper slekter.”

 

– Ja, det stemmer. Å diskriminere er å forskjellsbehandle. Og JA, homofile og heterofile står likt. Det er i begge grupper snakk om mennesker, mennesker som kanskje vil gifte seg. Da er det forskjellsbehandling at de som tilhører den heterofile delen av befolkningen kan gifte, mens den homofile delen ikke kan. Hvem som velger å få barn er irrelevant.

 

”Pettersen hevder avslutningsvis at inngåelse av ekteskap vil endre synet på homofile og lesbiske. Til hva da? Alle vil fremdeles oppfatte at de ikke er heterofile. Grunnen til diskriminering av denne gruppen er deres erotiske adferd, ikke deres sivile status. Erotiske følelser for eget kjønn vil de fortsatt ha. Nettopp derfor passer de dårlig som fanebærere for det tokjønnede ekteskap.”

– Igjen, Monsen. Dette handler ikke om at homofile skal bli heterofile eller bli oppfattet som heterofile. Dette handler om det at man skal stille på samme nivå. Ikke at heterofile blir type A-mennesker, mens homofile blir type B-mennesker. Det handler om å behandle alle mennesker på lik måte.

Dette med erotisk atferd er misvisende. Homofili handler ikke kun om erotikk. Det handler om det samme følelsesaspektet som ved heterofil kjærlighet.

Homofile skal da ikke være fanebærere for heterofile ekteskap (trenger man for øvrig fanebærere).

 

”Med dette forslaget vinner en gruppe som har gjort erotiske følelser til en hovedsak i livet. Det kan være på tide å etterlyse de homofiles respekt for de heterofile, de er også alle barn av en mann og en kvinne. Det er også på tide å avdekke de homofiles fordommer mot de heterofile. Deres erotikk gjør dem ikke til moralsk bedre mennesker.”

 

– Dette handler ikke om erotikk og sex. Mangler Monsen her gode argumenter, og spiller derfor på sine fordommer og manglende forståelse av hva homofili er?

”Jeg antar at Kleppa lenge har vært kjent med sin sønns seksuelle valg.”

 -Monsen, man velger ikke sin seksuelle legning. Gjorde du det? Hadde Monsen et valg om enten å være heterofile eller homofil?  

”Heterofiles assisterte barn kan et godt stykke på vei forståes. Men homofiles konstruerte barn trenger langt mer enn forståelse og kjærlighet.”

– Hvorfor velger Monsen å kalle heterofile sine barn som kommer til verden ved hjelp av assistert befrukting for assisterte barn, mens homofiles (lesbiskes) barn som kommer til verden på samme måte for konstruerte barn?  Og uansett hvem hun nå velger å kalle for konstruerte barn, så er dette mobbing. Det er reinspikka sjikane mot de barna som er komt til verden på en ikke-samleie-måte.

 

”I kulissene bak vår rød – grønne regjering hører jeg en rå latter fra jungelen. For seksti – sytti år siden levde en patriarkalsk tyrann med et tradisjonelt kvinnesyn. Han ville konstruere den ariske rase på nytt, alle skulle ha blå øyne, hvit hud, lyst hår, en vakker kropp og korrekt hodeform, samt høy intelligens. Rasehygiene var allment tankegods i hele Europa.”

– Setter Monsen her likhetstrekk mellom Hitlers syn på den rette rasen og homofile som får barn? Om så, så er det motbydelig!

 

Jeg holder fast med mitt standpunkt. Nina Karin Monsen fortjener ikke en pris for uttalelser om dette. Disse uttalelsene vitner om en kvinne som har mange fordommer. Hun bruker mobbing som et hjelpemiddel for å få fram sine synspunkter og hun spiller på falske fakta.

 

Fritt Ord-prisen. Denne gangen ble det helt feil!

I år går prisen til en kvinne som helt tydelig har stått på i sitt arbeid og kall mot den nye ekteskapsloven. Jeg synes dette vitner om en tøff kvinne, en kvinne som gir alt! Og, all ære til henne. Men, både jeg og mange andre reagerer på at denne prisen i år gikk til Nina Karin Monsen.

 

Monsen bruker benevnelser om homofile og homofili som er krenkende. Ja, vi har ytringsfrihet i dette landet, og ja man bør så absolutt si hva man mener. Men det går en grense mellom mening/ytring og hets/mobbing! Og her har Fritt” Ord-folkene” tråkket grådig i salaten. Muligens tenker de på hennes kamp mot den nye ekteskapsloven, og ikke på de mange ulike utsagnene som hun har kommet med. Støtende utsagn og fordømmende utsagn. Hadde det ikke vært mange av de ekstreme utsagnene, løgnene, hetsen og mobbingen av homofile og barn, ja da hadde jeg vært helt enig i at Nina Karin Monsen fortjerner en slik pris. Jeg hadde gladlig sendt henne en bukett, og rost henne for hennes mot og pågangsvilje.

 

Men, Monsen sier som sagt, ganske mye krenkende.  

Hun sier blant annet at homofile har valgt sin seksuelle legning. Dette sier noe om at hun ikke har nok kunnskap om homofili, som da tilsier at hun uttaler som om noe som hun ikke vet så mye om. Det fører til mye tullete utsagn. Slike uttalelser er støtende for veldig mange. Personlig er det støtende at noen folk tror at jeg selv har valgt å bli homofil. Det valget finnes ikke. Sånn er det! Og da nytter det ikke at Monsen tror at et slikt valg finnes, det endrer ikke noe. Homofile er homofile, på lik linje som heterofile er heterofile. Man sitter ikke med to lapper i hånden, og velger enten den som står ”homofil” på eller den som står ”heterofil” på.

 

  Hun ser ut til å ha en grunn til å sammenlikne homofile og psykisk utviklingshemmede. For all del, det er ingen ting galt med psykisk utviklingshemmet, men de har en eller flere lidelser som skyldes sykdommer, for eksempel ekstra utgave av et kromosom og/eller lignende. Hun viser også en manglende evne til å forsvare mye av det hun sier.

 

En annen ting som jeg vil nevne er Monsens konsekvente bruk av tall på inngåtte ekteskap og partnerskap. For meg som leser virker det som om hun forsøker vise til at siden det er så få som inngjekk partnerskap, så trenger ikke homofile å inngå i ekteskapet. Dette vitner om en noe irrasjonell tolkning av realitetene. Årsaken til at det er et mindre antall homofile som gifter seg enn heterofile, er jo det at det er færre homofile enn heterofile. Selvsagt vil man da finne slike tall. Selv om den homofile andelen er mindre, er ikke det i seg selv en god begrunnelse for at de ikke skal få gifte seg. Da blir det bare synsing og personlig mening.

 

Hun hetser også de barna som vokser opp med homofile foreldre. Hun kaller dem ”konstruerte barn”. Hvorfor gjør hun ikke det med barn som er komt til verden ved kunstig befrukting, hvor foreldrene er heterofile? Det er skremmende at et voksent menneske bruker en slik betegnelse på barn. Akkurat en slik uttalelse burde være nok til å forstå at Nina Karin Monsen IKKE fortjener en pris, når hun offentlig går ut og MOBBER barn!

 

Noen sammenlikner dette med å gi prisen til Tore Tvedt, leder av Vigrid. Og ja, den tankegangen skjønner jeg veldig godt. Finnes det da noen forskjell på Monsen og Tvedt? Ja, men de er like glade i å hetse folk som er annerledes. De setter seg selv (og sin gruppe) på toppen av pyramiden. De ser ned på folk som ikke lever etter deres standard, som ikke har den legning, livsstil, hudfarge, bakgrunn, kultur som dem selv. Det vitner om en umedmenneskelig holdning, som veldig mange andre ekstreme mennesker hatt gjennom tidene. Jeg trenger vel ikke å nevne noe navn.

 

Jeg forstår godt Kim Friele, som i dag sier at hun vil returnere prisen hun selv fikk i 1978. Det føles nok ganske feil for henne å ha samme pris, som et menneske som hetser hennes legning på en slik måte som det Nina Karin Monsen gjør.

 

Til slutt vil jeg påpeke det at jeg er for ytringsfriheten. Men det skal ikke være at jeg kan gå ut og forteller løgner og hetser en annen gruppe, for så å få en pris for det. Dersom man ikke klarer å få fram meningene sine, uten å hetse andre, ja da har man tapt. Da vitner det om en desperat person som bruker skitne triks i et forøk på å oppnå noe.