VG har den siste tiden hatt et fokus på mobbing. Mobbing er et problem for mange. Undersøkelser viser at nær 50 % av oss har blitt mobbet.
Det å bli mobbet er noe de aller fleste kan oppleve. Men det er helt klart enkelte grupper som er mer utsatt – og det er dem som skiller seg ut. Folk som er tykke, har rødt hår, fregner, er homofile, har liten av vekst, har rare klær, stammer, lesper, folk som er stille, folk som liker spesielle ting.
Homofile mobber de også, la det være klart. Men som gruppe blir de også mobbet ganske mye. Forklaringen på det kan være noe så enkelt som hevn og frykt for å bli oppfattet som homofil. Jeg har selv opplevd å bli mobbet. Ikke så mye, og ikke så lenge, men det var likevel en tøff tid. Det skjedde på barneskolen. Jeg var 10 år og hadde nettopp fått en ny venninne. Hun hadde nettopp flyttet til stedet der jeg bodde. Hun var sjenert, noe som er naturlig når man kommer et sted og ikke kjenner noen, og hun var stille. Men vi bodde nesten ved siden av hverandre, og slik ble vi godt kjent med hverandre. Men den største gjengen på skolen likte henne ikke, så de begynte å snakke stygt om henne, de kalte henne mange ting. Siden jeg var venn med henne ble jeg også kalt mange stygge ting. Jeg ble utestengt fra leker som de andre holdt på meg, fordi de ikke ville være sammen med meg, siden jeg var venn med «hun der». Dette foregikk ikke kun i skolegården og i fritiden, men også i klasserommet.
Både jeg og hun ble ekskludert fra grupper. Av og til var det slik at man skulle lage seg grupper og samarbeide, mens jeg og hun ble utelatt, og læreren måtte bestemme at vi skulle i den og den gruppen. Det endte alltid med at de i gruppen ikke ville ha meg eller henne der, og stemning ble nokså dårlig.
Etter en tid fikk mine foreldre vite at jeg ikke trivdes så godt på skolen lenger, og de sa fra til læreren. Etter en stund fikk alle foreldre et skriv om mobbing og at det ville ikke skolen ha noe av. Det ble så vanlig med «klassens-time» hvor læreren tok opp ulike tema, som f.eks. mobbing, og etter å ha pratet om det tok mobbing slutt. Klassen fikk bli bedre kjent med «hun nye», hun fikk flere venner, og jeg fikk tilbake mine tidligere venner. De siste årene jeg gikk på den barneskolen var det lite mobbing.
Det aller viktigste man kan gjøre for å bekjempe mobbing er å være åpen om det. SI FRA! Lærere må også bli flinkere til å tørre å diskutere det i klassen. Ta det opp generelt. Si hva som er greit og hva som ikke er greit. Gi gjerne reprimander til dem som mobber, et tegn på at slik oppførsel ikke tolereres. Involver foreldrene mer. Ta direkte kontakt med foreldre til dem mobber og dem som blir mobbet. Det er ikke alltid at foreldre vet eller forstår hvordan barna deres oppfører seg utenfor hjemmet.
Foreldre må også passe på hvordan de selv oppfører seg. Jeg har selv opplevd at foreldre prater om at barna deres blir mobbet på skolen, men så mobber foreldrene selv. De snakker nedlatende om andre, klager på hvordan andre går kledd, ler av hvordan folk ser ut, hvordan de snakker, hvilken bil de kjører eller hvilken jobb de har. Foreldre er ikke noe bedre. Og jeg er sikker på at ganske mange foreldre der ute bevisst mobber andre, og bevisst oppfordrer sine barn til å gjøre det samme!