Farlig å sitte sammen med andre på bussen?

Det slår aldri feil. Hver gang jeg kjører buss så sitter vi alle sammen en og en. Ingen som sitter sammen, utenom mødre med barn, fedre med barn eller par.

Når setene er opptatt, og man må dele sine to seter med et annet menneske begynner redselen å komme. Man ser ikke på de som kommer på bussen, later som om man ikke hører og er aller helst veldig opptatt med å se ut av vinduet. Man skal for alt i verden ikke sitte sammen med noen man ikke kjenner.

Dersom man er så uheldig at man må sitte sammen med noen så er det å bruke turen på å unngå å komme borti lårene til hverandre, eller andre deler av kroppen for den. Man lener seg så mye man kan mot vinduet eller midtgangen.

Hva kommer egentlig denne frykten fra? Eller hva er det som skjer når vi oppdager at vi må dele sitteplass med et annet menneske?

Jeg tok meg selv i å tenke noe ganske rart her om dagen. Bussen var delvis full, og en ung mann måtte derfor sitte sammen med en eldre kvinne. Etter hvert ble det flere og flere ledige seter, men denne ungen mannen satt fremdeles sammen med denne eldre kvinnen. Hadde jeg vært i samme situasjon ville jeg gjennom hele turen ha håpet at det ville bli et ledig sete, slik at jeg kunne sitte for meg selv. Er det flere enn meg som tenker slik? Eller er det uhøflig å bytte sete?

Folk på bussen…!

Jada, det hender at jeg tar bussen. Og ja, helst skulle jeg ha tatt beina fatt og brukt de til å gå med, og ikke plassert rævva mi i sete på bussen. Men nå er det engang slik at av og til må man bite i det sure eplet.

Å kjøre buss er som regel helt greit, man går på, betaler og setter seg. Der sitter man til man er framme. Enkelt, behagelig (som regel da) og greit. Men så finnes det selvsagt noen MEN!

Av og til kommer det folk på bussen som av en eller annen grunn vil snakke med meg. Og hvorfor det? Jeg sitter fint på mitt eget sete, med blikket festet ut av vinduet og ørene fulle av musikk. Jeg er av dem som alltid har pluggene i ørene når jeg sitter på bussen. Hvor mange flere tegn trenger et menneske for å forstå at jeg har låst meg inne i meg selv? Nei da, slik tenker man selvsagt ikke. Her skal det PRATES!

"Atte du…hva synes du om været nå? Det er jo helt forferdelig at det regner så mye…"

"Vet du hvor mye klokka er nå?"

"Hvor gammel er du da?   Er du så gammel? Trodde du ikke var mer enn 16-17 år jeg…hehe"

"Vil du gifte deg med meg?"

"Vil du se på bilder av meg…ja altså jeg har dem her i lommeboken?" 

"Kan du låne meg en tier….?"

Dette er bare en liten knippe av de spørsmålene jeg har fått på bussen. Hva er det som skjer med enkelte når de kommer på bussen? Blir alt så fantastisk at man bare må snakke med noen om noe? Eller er det bare for å irritere en stakkars som forsøker å nyte musikken?