Ut med grisen, skriver jeg. Og grisen er selvsagt Arfan Bhatti. Grisen som snøfter rundt om hvor ille det norske samfunnet er, om at PST burde bli straffet, som ikke takler fotografer, som skyter på synagogen i Oslo, som startet som ungdomskriminell og medlem i Young Guns. Denne grisen ønsker at sharialover skal komme til Norge.

Siv Jensen er tydelig i sin melding til Bhatti. Reis! Og jeg er så enig, grisen Bhatti bør flytte med det samme. Å forsøke å skremme det norske folket funker ikke.

Med et oppmøte på rundt 35 personer under fredagens demonstrasjon bør Bhatti spørre seg selv om hvordan han ønsker å få innført sharialover i Norge. Bhatti, grisen, for å få oppfylt drømmen din om å få leve i et land med sharialover bør du pakke sekken og komme deg ut av Norge! Den saken er ganske grei. Samtidig kan du tygge på samvittigheten din, om du har det da, om at du nå er med på å ødelegge for andre muslimer i Norge. Muslimer som ikke er ekstreme, muslimer som ønsker å leve side ved side av andre mennesker, til tross for deres tro.

Hva har Norge gjort mot Bhatti som gjør at han har endret seg slik den siste tiden? Har Bhatti funnet seg selv i sin reise gjennom den kriminelle verden, og tror at å anlegge svært skjegg skal gjøre han mer religiøs? Man kan jo lure på hvor tankene til denne mannen er. Men med en diagnose som dyssosial personlighetsforstyrrelse, som Berthold Grünfeld konkluderte med, kan kanskje den forklare en del av denne mannens handlinger og tanker? En syk manns handlinger og tanker, eller en gris sin hatske melding til det norske samfunnet?

Mange lesbiske og bifile kvinner tror at de ikke kan bli smittet med seksuelt overførbare sykdommer når de har sex med andre kvinner.

–Dette er en myte, sier Rolf M. Angeltvedt, faglig og administrativ leder i Helseutvalget for bedre homohelse, til NRK.no.

Nå skal Helseutvalget sette KSK (kvinner som har sex med kvinner) i fokus, slik at også vi blir klar over hvilken risiko det er å ha ubeskyttet sex. Det er ikke ofte man leser i media, eller for den del andre steder, om lesber sin helse, og i alle fall ikke om lesber sin seksuelle helse. Nå skal fokuset rettes mer mot oss lesber, og det er virkelig på tide. Mange tror kanskje at lesber er immune mot å få kjønnssykdommer av hverandre, men det er (uheldigvis) ikke slik. Skal man være helt sikker, så bør begge partnere sjekke seg, eller man kan beskytte seg. Hvordan kan to lesber beskytte seg tenker du kanskje? Ingen pikk = ingen kondom. Men jo, det finnes et alternativ for oss lesber også. En artig liten sak som kalles en “Slikkelapp”, er et alternativ for oss lesber (og andre kvinner som har sex med kvinner). Det er et stykke latex som legges over kvinnekjønnet, og som på den måten beskytter en mot ulumskheter. Andre måter å beskytte seg på er å bruke kondom dersom man bruker leketøy, som f.eks. en dildo. Latexhansker kan også brukes. Det er selvsagt ikke så vanlig blant lesber å tenke på latexhansker, kondomer og slikkelapper, og det er ikke så rart når det ikke har vært noe særlig fokus på dette. Men nå skal det forhåpentligvis bli en endring på det.

Forskning gjort i Sverige og England antyder at kvinner som har sex med kvinner er overrepresentert når det gjelder psykiske vansker eller annen risikoatferd, som misbruk av rusmidler og usikker sex.

For mer info om slikkelapper trykk her.

Da kvinner er det bare å beskytte seg!

Vi befinner oss nå inne i en voldstid. Det er bare noen måneder siden det utenkelige skjedde i Oslo og på Utøya. Og nå er det voldtekt og drap som preger nyhetsbildet. Er det rart at man da leter etter forklaringer på hvorfor dette skjer? Selvsagt ikke. Spørsmålet er jo om det er tvspill som er den store synderen.

Helt siden jeg var 10 år har jeg spilt data- og tv-spill. Noe av det første jeg spilte var et voldsspill på den måten at det gikk ut på å banke opp motspilleren. Som 10-åring forstod jeg at denne volden kun var på tv-skjermen, og ikke noe jeg skulle bringe med meg videre til mitt daglige liv. Jeg spilte ulike spill, men mye med skyting og drap. James Bond-spillene var noe jeg likte spesielt godt (det samme med actionfilmer og actionserier). Jeg kunne spille i flere timer (men kun i helgene fram til jeg var 15-16 år). Jeg likte også andre spill, slik som bilspill og eventyrspill, men skytespillene var spesielt morsomme og spennende, fordi det økte pulsen, jeg var engasjert og jeg følte at jeg var flink. Nå som jeg er voksen spiller jeg fremdeles tvspill, og storkoser meg med Call of Duty, Sniper Ghost, Uncharted, ulike bilspill, fotballspill og GTA. Har jeg tatt skade av spillene? Nei, jeg velger å tro at det har jeg ikke gjort. Men hva sier så fagfolk?

I psykologien og andre fagfelt har det lenge vært sett på om det er en relasjon mellom vold på tv og voldelige spill og barns aggresjon. Og det er konkludert med at det er en relasjon. Men om denne relasjon kun skyldes dataspilling, det er det fremdeles tvil om. Det er selvsagt ikke utenkelig at aggressive barn liker å se vold på tv, og at de liker å spille voldelige tvspill. Det trenger nødvendigvis ikke å være slik at det alltid er tvspillene som fører til aggressive barn. Det viser seg også at voksne blir påvirket av tvspill og voldelige filmer og tv-serier. Til og med sport, slik som boksing, kan ha en negativ effekt. Det viser seg at etter en boksekamp, så øker drapsfrekvensen i USA. For de som ønsker å utforske dette temaet mer, kan jeg anbefale dere å lese noe av Anderson & Dill og Paik & Comstock

Bør voldsspill forbys? Nei, det er ikke riktig skritt å ta. For dersom voldsspill skal forbys, på grunn av at enkelte barn og voksne kan bli negativt påvirket av det, så er det ganske mye annet også som må forbys. Voldelige filmer og tv-serier, enkelte bøker, kampsport, lekevåpen for barn, paintball osv.

Et viktig punkt i denne debatten er foreldrene. De fleste spill (og filmer) har aldersgrenser, og de er der for en grunn. Jeg og helt sikket flere kjenner til foreldre som lar barna sine både få se og spille voldelige spill når barna er altfor små. Det er muligens ikke noe bra. Foreldre må gå i seg selv, og ta standpunkt for hva barna deres skal få lov til å se og hva de skal få lov til å spille.

For mange av oss er spillene, filmene, tv-seriene, bøkene, boksingen, kampsporten og til og med våpen en viktig del av hverdagen og hobbyer. Og det kan være sunne hobbyer, selv om det er enkelte som faller helt ut og som gjør forferdelig ting. Det blir som med alkohol; de aller fleste av oss takler å nyte alkoholen, men så er det noen som ikke klarer det (av ulike årsaker) og noen av dem igjen som ender opp som drapsmenn. Bør man da forby alkohol? Eller hva med biler? Hvor mange er det ikke som ikke takler å følge fartsgrense og trafikkregler? Bør det bli ulovlig? Hva med våpen, bør det bli ulovlig å eie våpen, fordi noen bruker dem til å drepe andre? Bør alle som jakter på dyr her i landet slutte med det, fordi våpenet potensielt sett kan brukes til å drepe naboen?

Holdninger er viktig. Holdninger som foreldre kan overføre til sine barn. Og det er muligens det aller viktigste for å forhindre at drap og vold blir sett på som godtatte reaksjoner.

I går kom nyheten om at Israel-vennene ikke ville støtte årets TV-aksjon, fordi det var Norsk Folkehjelp som stod bak. Generøsiteten var tydeligvis selektert til enkelte grupper. Dette var dog litt overraskende for meg, som hele tiden har trodd at religiøse mennesker elsker å vise empati og nestekjærlighet for folk som har det vanskelig. Men så feil kan man altså ta.

Forskning viser at religiøse mennesker faktisk er mer egoistiske enn andre. Det stemmer det at religiøse gir mer ved innsamlinger, men det gjelder når de er situasjoner hvor deres hjelp (f.eks. pengestøtte) får dem til å se gode ut, både for dem selv og for andre. Det viser seg nemlig det at religiøse mennesker ikke har mer empati for andre enn det ikke-religiøse mennesker har. Det er altså en større sjanse for at religiøse mennesker hjelper andre, når det er en fordel for dem selv. Man kan tenke seg det at religiøse gir penger til en innsamling, fordi de da vil føle seg bra, og fordi det signaliserer til de som er rundt dem, at de er gode mennesker. Dette er egosime. Kanskje har ikke folk tenkt så mye på dette, men det er ikke utenkelig at enkelte religiøse (og andre personer) er bevisste sine handlinger, og vet hvorfor de velger å gi hundrelapp mer enn naboen. De gir kanskje ikke den ekstra hundrelappen fordi de vil, men fordi de vil komme i et bedre lys enn naboen.

Dette viser såklart at religiøse er som alle oss andre, mennesker. Men det viser også en annen ting, nemlig det at religiøse mennesker ikke har monopol på empati og nestekjærlighet. For enkelte religiøse ser til tider ut til å tro at de selv er de mest empatiske menneskene som finnes. Men så viser det seg altså, at de ikke er så empatiske likevel, kun egoistiske skapninger som alle oss andre.

Personlig er jeg ikke overrasket over at han står fram som homofil. Det som overrasker meg er at han, som tross alt er en voksen mann, ikke har gjort det tidligere. Hvordan kan det ha vært lettere å gjøre straffbare handlinger mot unge menn, enn å stå fram som homse?

Det som er så synd med slike saker, er at folk kanskje får et syn på homofile menn som “rovdyr” som jakter på unge menn. “Rovdyr” som kun tenker med det minste hodet. “Homser tenker kun på sex!”. Det er en uttalselse som er ganske vanlig. Mange tror det. Mange tror at homofili kun handler om det seksuelle, om hvem man vil knulle med. Homofile som begår seksuelle overgrep er med på å fyre opp under de forestillingen. Trond Birkedals oppførsel har også vært med på å øke det negative synet på homofili. Jeg er sikker på at det er mange som nå tenker at slik er de homofile. For saker som dette vil man huske i lang tid.

Etter å ha lest utdrag fra intervjuet med Birkedal, så virker det som om han legger skylden på sin atferd på det faktum at han er homofil. Hva er det da han sier om det å være homofil? At det å være homofil er så tøft at da må man gjøre overgrep? For meg virker det slik. I tillegg virker det som om Birkedal har en oppfatning av homofile menn som feminine. Det stemmer naturligvis ikke. Som om det er knekken i håndleddet og grand prix-sangene som avgjør om man er homse eller ikke. Forklaringen blir for enkel dersom det kun er legningen som er årsaken til hans atferd. Da blir det som å si at homofili er det samme som driften for å begå overgrep/lovbrudd.

Dersom dette hadde skjedd i USA eller i land hvor homofili ikke er akseptert, så kunne jeg til en viss grad ha forstått vedkommendes atferd. Men i Norge, på denne tida, burde det vært umulig å begå slike handlinger fordi man er homofili og ikke liker det. Norge er et land hvor homofili er akeseptert, selv om det selvsagt finnes folk som ser på det som den store stygge ulven. Å være en offentlig person i Norge og homofil er da ikke noe problem. Men det er klart, miljøet man vanker i har mye å si. FrP sitt miljø er nok ikke det beste å holde seg i, dersom man er homofil. Det norske samfunnet som helhet har ingen problemer med homofile.

Når homofile ødelegger for seg selv. Det er det dette handler om. En minoritet som i mange år har kjempet for sine rettigheter og aksept. Som har jobbet knallhardt for å bli sett på som vanlige, normale mennesker. Og så skal det bare noen få mennesker til for å skitne det til. Det blir som med innvandrere. Mange av dem er gode mennesker, men det skal bare noen få jævler til, voldtektsmenn, ranere, mordere, smuglere, før man endrer synet på dem. Noen få jævler som ødelegger for alle andre.

Om man skal finne noe positivt i Birkedalsaken, så må det bli at andre i samme situasjon tenker seg om, før de gjør ting de vil andre på. Før de ødelegger for andre enn seg selv. Det er forferdelig at andre skal måtte lide for at enkelte homofile ikke klarer å “hoppe ut av skapet” eller ikke klarer å leve med legningen sin.

Mange setter likhetstrekk mellom sorteringssamfunn og retten til abort og surrogati. Motstanderne mot sorteringssamfunnet peker på det at man f.eks. ikke skal kunne velge ut hvilke barn man vil ha. Det blir sett på som negativt dersom kvinner, som får vite at de bærer på et foster som sannsynligvis har Downs, velger å ta abort. Disse kvinnene blir stemplet som personer som ønsker et sorteringssamfunn. Det å være for surrogati er også negativt. Da kan man velge ut egg og også om man vil sæd (sæddonasjon). Da sier kritikerne at man nesten sitter med lupe for å finne de personene med best egenskaper, for så å velge seg ut deres sæd og egg.

Til dere motstandere av sorteringssamfunnet; er dere altså ikke klar over at vi allerede lever i et sorteringssamfunn? Helt fra vi var små har vi blitt sosialisert inn i et sorteringssamfunn. Vi velger oss hvem vi vil være venner med. Vi har våre preferanser – vi sorterer. Når vi blir eldre velger vi hva vi liker og ikke liker. Hvem vi liker og ikke liker. Det å få barn (på den naturlige måten) er har et sterkt innslag av sortering. Først finner vi oss en egnet partner. Vi har selvsagt ulike kriterier og preferanser for hvordan partneren vår skal være, vi får ikke barn med hvem som helst. Det er vår menneskelige natur, vi sorterer. Alt fra hva vi spiser, hvem vi vil leke med, hvem vi vil sitte ved siden av på bussen, hvem vi vil bo sammen med, hvem vi vil ha barn med.

Hvorfor er det så vanskelig å tillate flere aspekter ved vårt allerede eksisterende sorteringssamfunn? Hvorfor er det enkelte som tror at de ikke deltar i sorteringssamfunnet?

I følge Leisha Haileys twitterposter skal hun og kjæresten ha blitt bedt om å forlate et fly i USA (Southwest Airlines) etter at de smasket på hverandres lepper (de kysset). Leisha er selvsagt opprørt over den behandlingen de fikk, og har tordnet på Twitter om at hun aldri skal bruke flyselskapet igjen. Flere kjendiser har twittret det samme, blant annet Sandra Bernhard.

Southwest Airlines uttaler at det var andre passasjerer som syntes oppførselen til Hailey og kjæresten var uanstendig, og at det ikke passet for et familievennlig flyselskap. Det kan selvsagt være sannheten, at Southwest Airlines ikke vil at passasjerene kysser. Har det hendt at passasjerene har klaget på at heterofile par har kysset? Det vet ikke jeg, men det hadde vært interessant å fått info fra Southwest Airlines om nettopp det. For dersom det er tilfellet, så er i såfall Southwest konsekvente. Med tanke på Haileys reaksjoner kan det virker som om hovedårsaken til at de ble kastet av flyet, var fordi de var to kvinner som kysset.

Man skulle tro at et rikt land som det Norge er, har råd til å ta vare på våre eldre på en god og omsorgsfull måte. Dessverre viser det seg at det ikke stemmer. Selvsagt finnes det mange sykehjem som klarer å gi den omsorgen som de eldre skal ha. Dessverre er det flere sykehjem som ikke klarer å ta vare på de eldre på en god måte, og det er flere kommuner som ikke har råd eller plass til å ta seg av de eldre.

Arbeidsforholdene på sykehjem er til tider helt bak mål, og det er ikke uvanlig at man som arbeider på sykehjem føler seg underbemannet. Jeg har selv jobbet noen år på sykehjem, og vet derfor en del om hvordan det er å skulle få arbeidsdagen til å gå rundt, når man hele tiden jobber med tiden mot seg. Det er fryktelig å måtte gi slipp på de eldre som gir uttrykk for at de vil ha nærhet, omsorg, noen å prate med, ekstra tid til å sove, lengre tid til å spise og de som ønsker å bli skiftet på når de selv vil. Det er fryktelig å måtte si til en beboer på sykehjem at “jeg kan dessverre ikke prate mer med deg i dag, fordi jeg har 9 andre som også trenger noen å prate med.” Det å se de triste, gamle øynene når man ikke lenger kan dele de eldres minner med dem, det river og sliter i en. Det er grusomt at eldre skal “mishandles” på den måten som de gjør, ved at de ikke får den omsorgen som de alle fortjener.

Jeg skal ikke si at jeg vet hvordan det er på samtilige sykehjem er i Norge. Jeg kan si noe om hvordan det har vært på de sykehjemmene jeg har jobbet på.

Som regel er det hele tiden et tidspress. På morgenvakten er det et tidspress for å få alle beboerne opp av sengen, skifte på dem, ta en rask vask (som regel med litt såpevann ved hjelp av en klut), pusse tenner, gre håret, babere, få på dem klær. Noen av beboerne ønsker ikke å stå opp kl. 08.30. Da er det forferdelig å se at enkelte ansatte føler at de må ta dem opp. Trøtte, gamle folk skal selvsagt ikke tvinges til å stå opp. Men av en eller annen uforståelig grunn, så skal de opp, samme hva. Og så trilles eller støttes de inn på dagligstua, slik at de kan sitte der å glo til frokosten er på bordet. På en vanlig avdeling er man kanskje tre stykker på dagvakt, som deler på 9-10 beboere. Frokosten kommer på bordet, og de fleste får i seg mat. Likevel er det en følelse av å ha tidspress. Det skal gis medisiner, av og til er det ikke personer på avdeling som har lov til å gi medisiner, noe som tilsier at en person fra en annen avdeling må komme å gi medisiner. Det skaper selvsagt trøbbel for tidsskjemaet på den avdelingen. Frokosten varer som regel i 45 minutter. Så blir beboerne trillet/støttet ut av kjøkkenet og inn i dagligstue/ut på gangen/på rommet/eller på fellesrom for hele sykjehjemmet.

Middagen er rundt kl. 13. Før den tid skal de ansatte rydde etter frokosten, sette på bordet til middagen. Vaske klær, ordne på rommene, kanskje er det noen beboere som skal dusje, eller noen som det skal utføres prosedyrer på, feks. sårskift (liggesår er ganske vanlig). Tiden går i alle fall fryktelig fort. Og selv om man som regel er tre på vakt, så er det sjeldent at man får nyte tiden mellom frokost og middag til å prate med beboerne. Det å spille bingo, ludo, lese i bøker/aviser, eller bare la dem fortelle om ting de har opplevd, er en sjeldenhet.

Middagen blir servert. De fleste koser seg med den, og det hele går unna på 45 minutt. Etter middag er det slik at ganske mange av de eldre vil hvile, så da er det å hjelpe dem til sengs. De skal kanskje på toalettet først, noen trenger kanskje hjelp fra to ansatte. Noen sitter i stuen, andre sitter bare på rommet sitt. Før vaktskiftet skal det skrives rapport for dagen. Det skal naturligvis ryddes etter middagen, og det skal ordnes til kaffe rundt kl. 16.

Kveldvakten begynner vanligvis rundt kl. 16. Da er man to ansatte på jobb. De starter med å ordne til kaffe og noe å bite i. Tar så opp de eldre som har hvilt middag, gir dem kaffe, en vaffel eller en formkakebit. Noen av de eldre er kanskje så heldige at de i løpet av ettermiddagen/kvelden får besøk. Det er jeg alltid glad for å se, for da forsvinner den dårlige samvittigheten litt, for at selv ikke har tid til å være sosial med de eldre. Fram mot kveldsvakt går vakten med til å rydde, ordne med klær og diverse. Av og til føles det som om man har litt bedre tid på kveldsvakten enn på dagvakten, fordi det er ikke så mye aktivitet på gang. Da kan man bruke mer tid på de eldre.
Kveldsmaten blir servert kl. 18.30 ca, og da er de fleste ferdige til Dagsrevyen. Så begynner det å bli hektisk. De siste timene av vakten skal brukes til å legge 9-10 beboere. De skal helst være lagt før nattevakten kommer.

Siden man bare er to på kveldsvakt, vil det derfor brukes en del tid på legging, spesielt fordi noen beboere kreves det at man er to ansatte som deltar. Som regel får man lagt alle før nattevakten kommer kl. 22.00. Før den tid, skal det naturligvis skrives og avgis rapport. Og det slår aldri feil, det er alltid noen beboere som ikke vil legge seg før kl. 22. Og hvorfor skulle de nå ønske det? Det burde selvsagt vært slik at alle beboerne selv fikk bestemme når de ville legge seg.

Nattevakten er lang og krevende. Der jeg har jobbet er det vanlig med 1 nattevakt som har ansvar for opp mot 20 beboere. Det sier seg selv at det kan bli travle og tunge netter. Det forklarer naturligvis hvorfor beboerne må legges før nattevakten kommer, rett og slett fordi 1 ansatt ikke kan legge beboerne, samtidig som den ansatte skal kunne ha kontroll på de andre beboerne. Det triste med den tidlige leggingen av beboerne, er at de ofte bli liggende i 12 timer, noen kanskje lenger. Siden det er kun 1 nattevakt, så kan ikke den personen ta opp beboere tidlig på morgningen, selv om beboerne ikke er trøtte, de er utvilt og vil opp.

Eldreomsorgen er til tider en stor vits. Sykehjemmene i selv er greie. Rommene er i seg selv greie. Problemet er tidspresset på de ansatte. Problemet er at det ikke er nok ansatte på jobb på sykehjemmene. De eldre får ikke det de har krav på, nemlig en respektfull måte å leve på.

Dersom jeg fikk bestemme, så hadde endringene vært som følger:
- Flere ansatte på jobb.
- Bedre betaling for de ansatte – gjøre det mer attraktivt å jobbe på sykehjem.
- En annen turnus. Det er tungt å gå fra jobb kl. 22.30, for så begynne igjen 07.30. Man klarer som regel ikke å sove så mye den natten, og trøtte ansatte er ikke noe bra.
- Det må gjøres mer attraktivt for de ansatte å jobbe i helger, i ferier og helligdager.
- De eldre må selv få bestemme sin timeplan. Når de vil stå opp, hvor ofte de vil dusje, når de vil legge seg, hva de vil spise. Eldre er som regel vant med å bestemme selv, så hvorfor skal de ikke få fortsette med det?
- Flere tilbud til de eldre. Gjerne det å bare ha tid til å gå en liten tur med dem, gi dem frisk luft og nye impulser. Det er ikke så lett, når man er få ansatte på vakt.
- Mindre fokus på økonomien på en slik måte at det rammer de eldre. Jeg har f.eks. fått beskjed om å ikke skifte ofte dem, selv om de er våte, fordi bleiene koster mye for kommunen. Hvem av oss ville likt å ligge med en bleie full av urin i flere timer, slik at den er våt nok til å kunne skiftes?
-Sykehjemsplasser er også et stort problem. Og det er selvsagt klart at man trenger flere sykehjem for å kunne gi alle dem som står i kø en plass. Dessverre viser det seg at det er lite som skjer på det området.

Hvilke endringer ønsker så våre politikere? Og hvilke løgner vil de servere oss i denne valgkampen?

Det er viktig med slike forbilder som det Ante Johan Bjelland nå er. Ved å fortelle sin historie, kan flere som tenker på det samme, ha noen å se opp til. De aller fleste kan forestille seg at det ikke er bare bare å gjennomføre en slik prosess. Nettopp derfor er det stort og godt å se at modige folk som det Ante er, velger å stå fram med sin historie.

Slike historier som dette trenger man flere av. Kjente og ukjente som våger å stå fram.

For å lese hele historien til Ante er det bare å kjøpe dagens VG – det anbefales!

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Siden fredag ettermiddag har nyhetsoppdateringene gått fra ille til verre og til verst. Man trodde ikke at det kunne bli verre. En bombe som rammer uskyldige mennesker, sju personer ble drept, og mange ble skadet. Oslo så ut som en krigssone. Så kommer meldingene om at det er en person som skyter ungdommene som oppholder seg på Utøya. Unge AUFere blir drept. Først er det snakk om at noen få er drept. BBC melder om at minst fire er drept. NRK og TV2 følger så opp med at minst 10 er drept, kanskje flere. Så kommer skrekknyhetene på lørdagen, hvor man får vite at minst 80 er drept, og flere er hardt skadd. Fremdeles vet man ikke hvor mange som mistet livet sitt på fredag.

I disse dager er det vondt å være i Norge. Det er vondt å se bilder fra Oslo og fra Utøya. Det er vondt å tenke på alle de som mistet livet sitt. Og ikke minst er det vondt og vanskelig å skulle tenke på alle dem som løp for livene sine på den øya. Ord blir fattige i en slik stund. Mine tanker går til alle dem som er berørt av dette som har skjedd.

Jeg vil si at jeg er stolt over å være norsk. Jeg er stolt over det samholdet som vi nordmenn viser. Facebook er blitt et nettverk hvor mange samles. Mange av mine venner og andres venner har norske flagg som profilbilder, et symbol på at vi står sammen i sorgen. Vi skal holde sammen. Norge skal ikke rakne og bli til noe forferdelig. Flere utenlandske ledere, kjente folk og idrettsutøvere har vist sin støttet, og det varmer. Men ikke bare kjente folk har vist sin støtte til Norge, også ukjente har sendt kondolanser, blant annet til VG.

Til tross for at jeg ikke tror på noen Gud, vil jeg likevel be for alle dem som har blitt rammet. Be for å på den måten vise min støtte. Og jeg oppfordrer dere alle til å be eller på andre måter viser deres støtte til alle dem som nå har det forferdelig vanskelig.

Vi er så få her i landet, hver fallen er bror og venn.